Påvirkninger på og effekter av romlige avgrensninger i byvekstavtalen for Oslo og Akershus

Abstract

I byvekstavtalen for Oslo og Akershus møtes areal- og transportplanleggingen, som sammen skal produsere en enhetlig avtale for hvordan nullvekstmålet for personbiltransport i byområder skal nås. I forkant av forhandlingene ble det avgrenset hvilket område avtalen skal gjelde for og hvilke kommuner som skal være en del av forhandlingene. I tillegg har det etter forhandlingene har startet blitt avgjort hvordan nullvekstmålet skal oppnås. Geografiske avgrensninger for avtalen vil påvirke hva avtalen kan oppnå, og påvirke posisjonene til kommunene som ligger sentralt plassert rundt Oslo.

Denne oppgaven tar for seg hvordan de prosessuelle og geografiske avgrensningene som har blitt gjort i arbeidet med byvekstavtalen, og ser de i lys av teori om spatial fit og forhandlinger. Videre går oppgaven inn på hvordan disse avgrensningene og byvekstavtalen potensielt har effekter på plansystemet og for innbyggeres mulighet til påvirkning.

Studien viser at selv om det ut i fra Regional plan for Oslo og Akershus og utredninger gjort i forkant av forhandlingene er flere potensielle geografiske argumentasjoner som er aktuelle for avgrensningen av samarbeid, har enkelte kommuners samarbeid med sentrale departement og frykt for å ha en stor forhandlingsgruppe vært sentrale faktorer for avgrensning. Effektene på plansystemet er en bedre samordning av sektorene i avtalen. Likevel vitner blant annet det lite fokuset på demokratiske verdier, lite transparens og medvirkning om at den horisontale samordningen har sine svakheter. I tillegg viser studien at forhandlingene om byvekstavtalen kan brukes som en plattform for å sørge for at regional plan samkjøres med byvekstavtalens mål. Dette kan potensielt være en uheldig konsekvens for hvordan plansystemets forvaltningsmyndighet er bygd opp. Det gjør også at innbyggere har lite innsyn i prosessen rundt utformingen av regional plan, som strider med demokratiske idealer i plan- og bygningsloven.

The urban growth agreement for the Oslo and Akershus region is where land use and transportation planning meet to produce a unified agreement, where zero growth for car use in the urban area is the goal. Delineation of the geographical area where the agreement is applied and the negotiating parties was agreed upon prior to the agreement. Later on in the process, the area for where the zero growth will be measured has been applied. How the geographical delineations have been done will affect what the agreement can achieve, and affect the positions of the municipalities surrounding Oslo.

This paper explores the procedural and geographical delineations done in the urban growth agreement, in light of theory of spatial fit and negotiations. Further on, the paper explores how the delineations and the urban growth agreement potentially can affect the Norwegian planning system and inhabitants possibilities to influence planning.

The study shows that even though Regional plan for Oslo and Akershus and assessments on how to organize the collaboration have several geographically based arguments to base the delineation on, relationships and collaborations between some municipalities and a fear of developing a too large negotiating group has been contributing factor. The effects on the planning system is an improved coordination between the sectors involved. Still, the lack of democratic values, little transparency and public participation shows that the coordination have some weak spots. The study also shows that the urban growth agreement can be used to align the goals of the regional plan to the goals of the urban growth agreement. If it might be ever so needed, this is an unfortunate development for the planning systems organization. It also makes transparency in the process of regional plan more difficult, which collides with democratic goals for planning in the planning and building act.