Behavioral responses to olfactory attractants at camera traps : a study of three carnivores in a boreal ecosystem

Abstract

Camera trapping is an efficient and minimally invasive method for studying wildlife ecology and behavior. In camera trap studies, it is important to consider the detection probability to get reliable estimates of e.g. species abundance and occupancy. One way of increasing detection probability is the use of olfactory attractants, commonly referred to as scent lures. Scent lures are natural or synthetic scents based on food, animal scent or plant materials, which purpose is to attract animals through olfaction. Even though scent lures are used in a wide range of research, few have studied how animals behave at scent lures stations at camera traps. Studying animal behavior at scent stations can provide information about the mechanisms by which scent lures change detection probability. In this study, carried out in southeastern Norway, camera trap photos were used to analyze the behavior of carnivores at 30 scent stations using five different scent station treatments; skunk (Mephitis mephitis)- based, red fox (Vulpes vulpes)-based and castor (Castor canadensis)-based lures, synthetic fermented egg (SFE), and distilled water (control). Each scent station received all five treatments, and each treatment was replaced every 14 days (± 3 days). Three medium-sized carnivore species were detected and thus included in the study: the red fox, the European badger (Meles meles) and the European pine marten (Martes martes). This study revealed species-specific behavioral responses to scent lures at camera traps. Red foxes spent more time with red fox- based and skunk based lures and were more likely to visually inspect these lures, indicating attraction towards them. Badgers held a shorter distance to castor-based and skunkbased lures and had more contact with the skunk-based lures. Pine martens displayed aversion towards skunk-based and red fox-based lures by keeping a longer distance. Surprisingly, none of the target species responded to the food-based lure. The findings in this study implies that the effect of a single scent lure varies both across species and across the behavioral responses of a given species. The choice of lure to attract a given species should thus depend also on the purpose of its use.

Bruk av viltkamerafeller er en effektiv og lite invaderende metode for å studere dyrs økologi og atferd. I studier er det viktig å ta hensyn til oppdagelsessannsynlighet for å oppnå pålitelige estimater av for eksempel en arts tallrikhet eller tilstedeværelse. En måte å øke oppdagelsessannsynligheten på er bruk av olfaktoriske tiltrekningsstoffer, også kalt luktlokkemidler. Luktlokkemidler er naturlige eller syntetiske luktstoffer basert på mat, lukt fra dyr eller plantematerialer, hvis hensikt er å tiltrekke dyr via dyrs luktesans. Selv om luktlokkemidler er brukt i et bredt spekter av forskning har få studert hvordan dyr oppfører seg ved luktlokkemidler ved viltkamerafeller. Studier av dyrs atferd ved luktlokkemidler kan gi informasjon om mekanismene som gjør at luktlokkemidler endrer oppdagelsessannsynlighet. I denne studien, utført i Sørøst-Norge, ble bilder fra viltkamerafeller brukt til å analysere rovdyrs atferd ved 30 luktstasjoner ved bruk av fem ulike luktstasjonsbehandlinger; stinkdyr (Mephitis mephitis)- baserte, rødrev (Vulpes vulpes)-baserte og bever (Castor canadensis)-baserte luktlokkemidler, syntetisk fermentert egg (SFE), og destillert vann (kontroll). Hver luktstasjon mottok alle de fem behandlingstypene, og hver behandlingstype ble byttet ut hver 14. dag (± 3 dager). Tre mellomstore rovdyr ble avbildet og dermed inkludert i studien: rødrev, europeisk grevling (Meles meles) og europeisk mår (Martes martes). Denne studien avslørte artsspesifikke atferdsresponser på luktlokkemidler ved kamerafeller. Rødrever brukte mer tid ved rødrevbaserte og stinkdyrbaserte luktlokkemidler, og var mer tilbøyelige til å visuelt inspisere disse luktlokkemidlene, noe som indikerer tiltrekning mot disse. Grevlinger holdt kortere avstand til beverbaserte og stinkdyrbaserte luktlokkemidler, og hadde mer kontakt med stinkdyrbaserte luktlokkemidler. Mårene viste aversjon mot stinkdyr-baserte og rødrevbaserte luktlokkemidler ved å holde større avstand. Overraskende nok responderte ingen av artene på det matbaserte luktlokkemidlet. Funnene i denne studien antyder at effekten av et enkelt luktlokkemiddel varierer både på tvers av arter og på tvers av en gitt arts atferdsresponser. Valget av luktlokkemidler for å tiltrekke en gitt art bør dermed også avhenge av hensikten med bruken av middelet.