Hvordan påvirker valg av planprogram prosessene i utviklingen av transformasjonsområder?

Abstract

Etter lang tid som industriland beveger Norge seg nå mer mot et teknologisk samfunn. Konsekvensen av dette vil blant annet være mindre behov for landarealer. I tillegg har det blitt større fokus på byfortetting i form av å transformere industriområder over til boligformål. Plan- og bygningsloven legger til rette for at en kommune kan benytte seg av ulike planprogram for å regulere og omregulere områder til ønsket bruk. I løpet av de siste årene har en ny form for arealplanlegging blitt tatt i bruk. Denne bygger på politiske vedtak istedenfor juridisk forankring, og ble utviklet i Oslo som et tiltak for blant annet raskere å kunne fatte vedtak i en by med stor vekst. Jeg ønsket å se på hvordan bruk av ulike planprogram påvirket prosessene i utvalgte transformasjonsområder. Hvilke utslag gir det at juridiske planprogram har prosesskrav de må gjennom for å kunne fatte et vedtak, noe politisk vedtatte planer ikke har krav om. Etter at jeg hadde satt noen kriterier, falt valget på Ensjø i Oslo, Laksevåg i Bergen og Stavanger Øst i Stavanger. Stavanger Øst har benyttet seg av områderegulering mens Ensjø og Laksevåg benytter politisk vedtatte planer. Alle tre bydelene hadde likhetstrekk i form av tidligere industriområder som skulle fortettes og de var av relativt lik størrelse. Forskningen har vært todelt da jeg har foretatt dokumentanalyse og gjennomført intervju av representanter for kommunene. Ved å bruke både intervju og dokumenter har jeg sammenlignet prosessene de ulike kommunene har gått gjennom i transformasjonen av de respektive bydelene. Jeg valgte å bruke tre forskningsspørsmål for å se etter likheter og ulikheter mellom planprogrammene, grad av samarbeid og mulighet for medvirkning. Innledningsvis skulle man tro at det var stor forskjell i valg av planprogram da politiske planprogram ikke må følge samme prosesskrav som de juridiske. Jeg har imidlertid funnet at dette ikke nødvendigvis er tilfelle da det i disse tre områdene var mer utslagsgivende hvilke ønsker kommunene selv hadde til bruk av medvirkning og samarbeid, enn hvilket planprogram som ble benyttet.

After a century as an industrialized country, Norway is now moving in the direction of a technological society. This digitalization demands less need of land, and at the same time, it has focused more on urban improvement in transforming industrial areas into residential areas. The Planning and Building Act facilitates several planning programs that a municipality can use to regulate and rearrange areas for the desired use. Over the past few years, another form of the planning program has been developed, which makes use of political decisions rather than legal anchoring. This was developed in Oslo as an initiative to, e.g., make decisions faster in a city with great growth. I wanted to look at how the use of these different planning programs affected the processes in selected transformation areas. This is because legal planning programmes have procedural requirements they must go through, whereas politically approved plans do not. After setting a few criteria, I decided upon Ensjø in Oslo, Laksevåg in Bergen, and Stavanger Øst in Stavanger. Stavanger Øst has made use of area regulation, while Ensjø and Laksevåg used politically agreed plans. All three districts had similarities in size and being previous industrial areas that were to be diluted. The research has been twofold, where I have used document analysis, both public and provided to me by the municipalities, and I have interviewed the municipalities. By using these interviews and documents, I have compared the processes that the different municipalities have gone through in the transformation of their respective districts. I chose to use three research questions to compare similarities and differences between these planning programs, the degree of cooperation, and opportunity for participation. Initially, one would imagine there to be a large difference in the choice of planning programs, as politically approved plans do often not follow the same procedural requirements as the legal ones. However, I have found that this is not necessarily the case. Because, in these three areas it was more decisive what the municipalities themselves wanted to be involved in and their subsequent level of cooperation, rather than what planning program was used.