Møtet mellom mennesket og naturen : landskapsarkitektur i Innerdalen landskapsvernområde

Abstract

Naturen er for Norge den viktigste forutsetningen for reiseliv, og våre verneområder representerer store ressurser og muligheter for opplevelser. Med bakgrunn i en økende turistmessig bruk av verneområdene, undersøker denne oppgaven hvordan man kan anvende landskapsarkitektoniske virkemidler for å sikre naturkvaliteter i landskapsvernområder i fjellet. Et eksempelstudie er brukt for å belyse dette.

Vern er en måte å kontrollere arealer, og en måte å si at området har en betydning og verdi for oss mennesker. En vesentlig målsetning ved verneformen ”landskapsvernområde” er bevaring av landskapsbildet og landskapsopplevelsen. Norges første landskapsvernområde ble opprettet i Innerdalen i Møre og Romsdal, med formål ”å bevare et vakkert naturlandskap som på grunn av topografi, vassdrag og vegetasjon har betydelig rekreativ og naturvitenskapelig verdi”.

En tolkning og forståelse av verneforskriften og hva som var bakgrunnen for at området ble vernet er viktig for å kunne forvalte området. I denne formålsparagrafen står relasjonen mellom mennesket og naturen helt sentralt.

Oppgaven anvender kvalitative metoder, og data er samlet gjennom intervju, observasjoner, registeringer, samt litteratur- og dokumentstudie. Gjennom en landskapsanalyse og landskapskarakteranalyse synliggjøres variasjonen i Innerdalen. Analysene danner sammen med innhentede perspektiver fra områdeforvaltningen, grunneier og besøkende i område, et grunnlag for å kunne komme med forslag til tilrettelegging i Innerdalen landskapsvernområde. De foreslåtte tiltakene er restaurering og opparbeiding av stier, opplysningsskilt og et skjul/utsiktspunkt. Hensikten med de foreslåtte tiltakene er at de skal bygge opp under verneformålet. Tiltakene anvendes som et virkemiddel for å framheve landskapets kvaliteter, og for å styrke relasjonen mellom naturen og de som ferdes i den.

Nature is Norway’s most important prerequisite for tourism, and our protected areas represent considerable resources and opportunities for experiences. Based on an increasing tourist use of the protected areas, this thesis investigates how to use landscape architectural means to secure the natural qualities of protected landscapes in mountain areas. A case study is used to illustrate this.

Protection is a way to control areas and a way to indicate that the area has a meaning and value to humans. An important aim of the “Protected Landscape” category is conservation of the landscape image and the landscape experience. Norway’s first Protected Landscape was established in Innerdalen located in Møre og Romsdal, with the aim of “preserving a beautiful natural landscape that, due to topography, water systems and vegetation, has considerable recreational and scientific value.”

An interpretation and understanding of the protection regulations as well as underlying reasons for protection, are important order to manage the area. The relationship between human and nature is central to the objects clause of Innerdalen Protected Landscape.

Qualitative methods are used in this thesis, and data is collected through interviews, personal observations, registrations, and literature and document studies. A landscape analysis and landscape character analysis, is used to describe the landscape variation in Innerdalen. These analyses, together with obtained perspectives from the management, landowners and visitors, form a basis for suggesting possible measures in Innerdalen Protected Landscape. The proposed actions are restoration and improvement of existing trails, information signs and a shelter/viewpoint. Their intention is to support the purpose of protection. Therefore, the actions are used as an instrument to emphasize the qualities of the landscape, and to strengthen the relationship between nature and humans.