Østensjøkorridoren som territoriell figur : om sosiale målsettinger og romlig bevissthet i byplanleggingen

Abstract

Kommuneplanen er kommunens viktigste styringsdokument for samfunnsutviklingen og arealplanleggingen. Planen skal koordinere kommunens virksomheter og ulike sektorer mot felles mål og styre samfunnet mot en bærekraftig utvikling etter plan- og bygningsloven. I arbeidet med rullering av gjeldende kommuneplan er det oppstått en samfunnsdebatt om hvorvidt sosial bærekraft blir godt nok ivaretatt gjennom planleggingen. Det blir også diskutert hvilket ansvar arealplanleggingen har for den sosiale utviklingen. Denne masteroppgaven i by- og regionplanlegging tar utgangspunkt i denne diskusjonen og undersøker hvordan sosiale spørsmål blir tatt opp i planleggingen i Oslo.

Problemstillingen belyses ved hjelp av en dokumentanalyse og deretter en romlig strukturanalyse. Dokumentanalysen er basert på gjeldende kommuneplan for Oslo vedtatt 2015, og underordnede planer. Utfra et planleggingsperspektiv har jeg undersøkt hvordan temaer som har en romlig dimensjon, tar opp sosiale utfordringer og spørsmål knyttet til byutviklingen. Jeg har også undersøkt hvordan strategier og virkemidler som legges fram i planene sikrer sammenhengen mellom sosiale og fysiske forhold. Den romlige strukturanalysen tar for seg et spesifikt utsnitt av Oslo som jeg kaller Østensjøkorridoren. Jeg har studert hvordan den er satt sammen av sosiale og fysiske strukturer på ulike nivåer. I denne analysen beskrives også den historiske utviklingen av korridoren, og hvordan den er blitt påvirket av samfunnsutviklingen og ulike drivkrefter gjennom ulike epoker. Til slutt har jeg drøftet hvordan planene forholder seg til «virkeligheten» som vi kan lese gjennom den romlige strukturanalysen, og hvordan planleggingen kan virke inn på de konkrete strukturene i denne korridoren.

Oppsummeringene av analysene er vurdert opp mot ulike teoretiske bidrag, blant annet begrepene romlig bevissthet og skalabevissthet. Resultatet viser at kommuneplanen har flere målsetninger som bygger opp under sosial bærekraft, men at dette i liten grad følges opp av konkrete strategier og virkemidler i temaer som er relatert til arealplanleggingen. Planene viser til få sammenhenger mellom den fysiske byutviklingen og samfunnsutviklingen. Planens inndeling i fysiske og sosiale temaer legger dermed opp til en sektorisering og fragmentering i gjennomføringen av planen. Den romlige strukturanalysen viser at eksisterende lokalsamfunn har ulike behov og potensialer der samfunn og territorium bør sees i sammenheng, men dette blir ikke tatt opp i planen. Det er også få henvisninger til underordnede planer som kunne vise sammenhengen mellom sosiale og fysiske forhold på lokalt nivå. Kommuneplanen viser dermed liten grad av romlig bevissthet. I planene finnes vurdering av hvordan den overordnede byutviklingsstrategien påvirker økonomiske og miljømessige forhold, men ikke hvordan valgte strategier virker inn på sosiale forhold på lokalt nivå. Planen viser dermed også liten skalabevissthet.

Kommuneplanen gir ikke tilgang til virkemidler som kan bidra til å løse strukturelle sosiale utfordringer, som for eksempel følge av dagens boligmarked. Planleggingen kan dermed ikke bidra til å løse disse utfordringene. Planen viser også at kommunen jobber med byutvikling på et overordnet nivå og mangler en kobling til det lokale nivået gjennom planer som er romlig bevisste og skalabevisste. Analysene viser at bydelene har liten innflytelse på den fysiske utviklingen, men har gode lokale kunnskaper om sosiale forhold. Denne kunnskapen fanges i liten grad opp i kommuneplanen. Bydelene kan dermed være nøkkelen til å koble sosiale og fysiske virkemidler, og bidra til å skape en romlig bevissthet rundt en mer sosialt bærekraftig planlegging både på kommunalt og lokalt nivå.

The municipal master plan is the municipality's most important management document for community development and spatial planning. The plan coordinates the public administration and different sectors towards common goals and govern society towards sustainable development according to the Planning and Building Act. In the work of updating the current municipality plan, a social debate has been held on whether the social dimension of this term is addressed adequately in the plan. It is also discussed which responsibility spatial planning should and may have for promoting social development. This master's thesis in urban and regional planning is based on this discussion and examines how social issues are addressed in the planning in Oslo. The challenge is investigated by means of a document analysis followed by a spatial structure analysis. The document analysis is based on the current municipal plan for Oslo adopted in 2015 and subordinate plans. From a planning perspective, I have investigated how topics that have a spatial dimension address social challenges and issues related to urban development. I have also examined how the strategies and instruments presented in the plans ensure the connection between social and physical conditions. The spatial structure analysis addresses a specific area of Oslo, which I call Østensjøkorridoren. I have studied how it is composed of social and physical structures at different levels. This analysis also study the historical development of the corridor and how it has been influenced by societal development and different driving forces through time. Finally, I have discussed how the plans relate to the "reality" that we can observe through the spatial structure analysis, and how the planning can affect the specific structures in this corridor. The summaries of the analyses are assessed against various theoretical contributions, including the concepts of Spatial consciousness and Scalar consciousness. The result shows that the municipal master plan has several objectives that build up under social sustainability. However, these objectives are only to a small extent followed up by specific strategies and instruments for implementation in topics related to spatial planning. The plans indicate few connections between physical urban development and community development. The plan's division into physical and social themes thus adds to a sectorization and fragmentation in the implementation of the plan. The spatial structure analysis shows that existing communities have various needs and potentials where society and territory should be seen in context, but this is not included in the plan. There are also few references to subordinate plans that could show the connection between social and physical conditions at the local level. The municipal plan thus lacks a spatial consciousness. The plans provide an assessment of how the overall urban development strategy affects economic and environmental conditions, but not how chosen strategies affect social conditions at a local level. The plan thus also shows a lack of scalar consciousness. The municipal plan does not provide the tools to help solve structural social challenges, such as the current housing market. The planning can thus not help to solve these challenges. The plan also shows that the municipality is working on urban development at an overall level and lacks a link to the local level through plans that are spatial and scalar conscious. The analyses show that the districts have little influence on physical development, but holds good local knowledge of social conditions. This knowledge is to a limited extent captured in the municipal plan. The districts can thus be the key to connecting social and physical means and contribute to creating a spatial consciousness of a more socially sustainable planning at both municipal and local levels.