Bærekraftige aspekter ved ombruk av teglstein

Abstract

Teglsteinens høye økonomiske og miljømessige produksjonskostnader, samt en lang teknisk levetid, gjør den til et ypperlig materiale for ombruk. Avfallet generert fra en revet teglkonstruksjon blir i dag materialgjenvunnet i form av knusing, som er langt fra en optimal avfallshåndtering. Denne oppgaven søker å belyse de miljømessige fordeler, restriksjoner, i hvilken grad dette påvirker byggebransjen og hvordan det kan tilrettelegges for ombruk av teglstein. Gjennom et CO2-regnskap kom det frem at import var mindre miljøvennlig enn ombruk innad i Norge. Følgende bør teglstein transporteres minst mulig da dette var en avgjørende faktor for utslippenes størrelse. Likevel blir ikke ombruk av tegl særlig praktisert i den norske byggebransjen. Hovedårsakene til dette er restriksjoner knyttet til regelverk, murmørtel og mangel på kunnskap. Dagens regelverk har blant annet ikke inkorporert et nytt krav om bærekraftig bruk av naturressurser. I tillegg er det problematisk å dokumentere steinens egenskaper og utføre tester i henhold til standarder. En effektiv ombruksprosess forutsetter at teglkonstruksjonen er murt opp med kalkbasert murmørtel. Deretter kan teglsteinen rives selektivt og renses ved bruk av enkle verktøy. Opprettelse av kunnskapssentre i form av gjenbrukssentraler rundt om i landet vil kunne bistå prosjekterende med materialer og nødvendig kunnskap for å sikre forsvarlig bruk. Andre tiltak for å øke ombruk kan være: kommuner som fremmer ombruk gjennom saksbehandlinger; økt bruk av miljørettede ledelsessystemer og miljøklassifiseringer; og krav til demonterings-veiledning sammen med FDV-dokumentasjonen. Foruten dette må også dagens teglkonstruksjoner designes for tilrettelegging av ombruk i fremtiden slik at teglsteinen oppnår en miljøforsvarlig levetid. Dette vil være en del av et skifte i byggeskikken mot et bærekraftig samfunn.

The high economical and environmental cost of production of clay bricks, combined with a long technical lifetime, results in a material well suited for reuse. The generated waste from a demolition today is mainly crushed, which is far from the optimal handling of waste. This thesis aims to highlight the environmental advantages, restrictions and how this affects the construction industry and how it can be adapted to accommodate for the reuse of bricks. Through a CO2 accounting it was clear that import was not as environmental friendly as the reuse of bricks within the boarders of Norway. Following the bricks should be transported as little as possible as it was an essential factor for the amount of emissions. Despite of how well suited the clay bricks are for reuse, its not common practice in the Norwegian building industry. The main causes to this were restrictions related to regulations, mortars and lack of knowledge. Today’s regulation has not incorporated a requirement about sustainable utilization of natural resources. It is also problematic to document the brick’s properties and performing tests according to the standards. To perform an effective process of reuse the original brick should be constructed with lime-based mortar. This means that the brick construction can be disassembled and cleaned by using simple tools. Setting up centres of knowledge that handles materials for reuse around the country. These can assist design teams with materials and necessary knowledge to ensure legitimate use of the materials. Other measures to increase the reuse of bricks may also be: local authorities promote reuse through the approval of building applications; increased use of environmental management system and sustainability assessments; and require dismantling guidance together with the O&M manual. Apart from these measures, the clay constructions erected today needs to be designed in a way that facilitates reuse of the bricks in the future. This accommodates an environmentally justifiable lifetime as a part of a new era in the construction industry and may contribute towards a sustainable society.