Hedgingeffektivitet i valutamarkedet : fleksibilitet eller linearitet?

Abstract

Gjennom empiriske analyser fra perioden februar 1999 til desember 2015 sammenlikner vi hedgingeffektiviteten for termin- og opsjonsstrategier i valutaparene USDNOK og EURNOK. Opsjonsstrategiene inkludert i studiet er basert på kombinasjoner av call- og putopsjoner, hvor kvoterte 10- og 25-delta Risk-Reversal og Butterfly benyttes i utledningen av implisitt volatilitet for tilhørende delta. Dette studiet tar et noe alternativt utgangspunkt i forhold til store deler tidligere empirisk forskning; i tillegg til å analysere strategienes evne til å redusere ugunstige kursbevegelser, evalueres også nedsiderisikoen involvert fra de respektive hedgingstrategier. Definerte nedsiderisiko kvantifiseres gjennom nedre andre partielle moment (LPM2) og CVaR, ettersom tydelig asymmetri og ikke-normalitet i avkastningene observeres. Vi har analysert hvorvidt opsjonsstrategienes mulighet for delvis deltakelse i gunstige kursbevegelser kompenserer for antatt dårligere reduksjon av ugunstige spotfluktuasjoner. Gjennom alle delperiodene finner vi at opsjonsstrategier utelukkende oppnår høyere hedgingeffektivitet enn terminer, hvilket kan tolkes som at over tid kompenserer opsjonsstrategienes større fleksibilitet for svakere evne til å redusere ugunstige kursbevegelser. Terminkontrakten viser seg likevel å være den mest effektive hedgingstrategien mot appresiering i spotkurs, men hvor den økte nedsiderisikoen medfører at totale kostnadsbesparelser sjeldent tydelig overgår hva oppnådd ved opsjoner. Spesielt observeres 25-delta strategier over tid å generere høyest hedgingeffektivitet, tross perioder hvor volatilitetsoverflaten har vist seg å være markant skjevfordelt.