Development in crisis : livelihoods and social complexities in Swat, Khyber Pakhtunkhwa, Pakistan
Doctoral thesis
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/2390506Utgivelsesdato
2016-05-26Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Global socio-economic development strategies, fast communication systems, and natural and
manmade disasters have put constructed social and cultural notions of developing societies into
continuous processes of change. This study explores societal change in the Swat valley of Khyber
Pakhtunkhwa KPK, Pakistan in light of two interlinked processes: how livelihood development
projects and their implementation strategies since 2001 have influenced gender relations, and how the
conflict as well as flood crises (2008–2010) have affected the social and cultural system of the
pukhtoonwali (a code of ethics). The study addresses the following four objectives in individual but
interrelated papers, where gender and development, gender relations in livelihood and development,
and social cultural transformation in the context of crisis are central:
1) To analyse how men and women of different ethnic and social groups access livelihood resources,
and how the gender relations in pursuing livelihood strategies changed during the last decade in Swat
valley. 2) to study how the development project interventions, humanitarian aid, and their
implementation processes (approaches) contributed to gender empowerment and livelihood
development of marginalized classes. 3) to explore how the consequences of militant conflicts,
military operations and internal displacement have influenced the social and cultural network of
pukhtoonwali in the Swat valley, and 4) to examine the social, cultural and political constraints in
the implementation of development projects, and the influence of crises on participatory development.
Primary data was collected using mixed qualitative research methods of semi-structured interviews,
participant observation, informal interviews, and household survey and focus group discussions with
selected village dwellers. Key informant interviews with traditional leaders, government and Non-
Governmental Organization officials, and academic researchers selected from different parts of Swat
were also conducted. In addition, secondary sources such as project appraisal and completion reports,
historical literature and NGO progress reports have been consulted.
The historical literature reveals that the merger of the Swat state in 1969 with Pakistan as part of the
KPK province brought a major shift in administrative and political systems and to the customary rules,
regulations and institutional setup in subsequent decades, such that formal law functioned under a mix
of Pukhtoonwali and Islamic laws. Since 2001, the government of Pakistan, donor-funded
development projects and participatory development strategies, when combined with militant conflict, Pakistan military operations and internal displacement, radically changed the roles of the major tenets
of Pukhtoonwali. The tenets including the council of elders (Jirga), common hospitality, place of male
guests (Hujra), gender boundaries (namoos), and truce (teega), can be claimed to be non-functional.
In fact, the current militant movement and Pakistan military operations in northwest Pakistan tried to
delink the Pukhtoon from their history and indigenous narrative. Nevertheless, these consequences
provided opportunities and sensitized the local people to reorganize themselves and develop new
social networks and revisit the cultural system in more democratic and modern ways. This is the
philosophy of Khudai Khidmatgar Tehreek (Servant of God movement) – a non-violent movement
which began in 1928 and presented Pukhtoonwali as a discourse of human dignity, pluralist
democracy, indigenous wisdom and cultural identity. The codes of pukhtoonwali are still very
prominent in verbal discussion, poetry, songs and proverbs. Therefore, more research needs to be
conducted on the narratives of pukhtoonwali to make it more compatible with the needs of
contemporary development perspectives.
The gender role and relations interpreted under the patriarchal structure of the pukhtoonwali embody
the theoretical perspective of social and cultural constructionism. Women’s roles are confined to
household domestic activities while men hold the political and social power outside the home. Men
are therefore represented as front-runners for satisfying the livelihood needs of their family members.
The analysis revels the inequality between gender and different ethnic and social groups in accessing
livelihood resources whether social, human or natural. However, inequalities varies among gender of
different groups. Socio-economic development, political reforms and development projects created
and provided opportunities for skills attainment and jobs for men and women in the pre-crisis period,
which to some extent changed socially constructed roles and empowered women to make decisions
in terms of their children’s education, marriages, use of cash income and property rights. We observed
the flexibility in cultural values for women’s mobility and their access to education, health services,
jobs and property rights against what has been written in previous research by a number of
anthropologists, sociologists, historians and political thinkers as well as by media. The inequalities in
gender relations at household level need to be addressed in development programmes, which have the
potential to generate outcomes that are more positive. This may increase women’s access to education
and skills training and to the creation of more opportunities, which is essential for women’s capacity
to question, reflect and act on the conditions of their lives. Participatory development practices applied before the crisis in development interventions have
resulted in some positive impacts in improvement of socio-economic condition for the projects’
beneficiaries. This is in spite of number of political, social and administrative constraints in
implementation of development projects. However, the crises of militant conflict, prolonged relief
and rehabilitation interventions and change in the needs and priorities of the people and organizations
have significantly influenced the ability to practise participatory development. The national and local
NGOs, together with civil society organizations, dropped the application of participatory development
practices in relief, rehabilitation and even reconstruction activities. Nonetheless, this study suggests
that it may be possible to apply participatory approaches to development in the rehabilitation and
reconstruction phases, in order to achieve better results for humanitarian aid in terms of equal
distribution of resources among crisis-affected populations, promoting gender equality and
strengthening local institutions. There is need for more detailed studies on how humanitarian aid in
crisis-affected societies can be utilized to improve livelihood conditions of the marginalized
populations on a sustainable basis, which will indirectly decrease the inclination among poor people
towards militancy. Improved research assessments are needed in order to identify cultural, religious
and political challenges in relation to militant conflict and development, which in turn can lead to
alternative options, which are both feasible and appropriate. Globale sosioøkonomiske utviklingsstrategier, raske kommunikasjonssystemer, og naturlige og
menneskeskapte katastrofer har satt konstruerte sosiale og kulturelle forestillinger i
utviklingssamfunn i en kontinuerlig endringsprosess. Denne studien utforsker samfunnsmessig
endring i Swat-dalen i Khyber Pakhtunkhwa KPK, Pakistan, i lys av to prosesser som er innbyrdes
forbundet: hvordan utviklingsprosjekter for levekår og deres implementeringsstrategier siden 2001
har påvirket kjønnsrelasjonene, og hvordan konflikten samt flomkriser (2008–2010 ) har påvirket det
sosiale og kulturelle systemet i pukhtoonwali (et sett av etiske normer). Studien tar for seg følgende
fire mål i enkeltstående, men beslektede artikler, hvor kjønn og utvikling, kjønnsrelasjoner når det
gjelder levekår og utvikling, og sosiokulturell transformasjon sett i sammenheng med krisen, er
sentrale:
1) Å analysere hvordan menn og kvinner i ulike etniske og sosiale grupper får tilgang til
levekårsressurser, og hvordan kjønnsrelasjonene når det gjelder å forfølge levekårsstrategier, har
endret seg i løpet av det siste tiåret i Swat-dalen. 2) å undersøke hvordan utviklingsprosjektene og
humanitær bistand, samt implementeringsprosessene og tilnærmingene til disse, bidro til bedre vilkår
og styrkede rettigheter for kvinner og bedrede livssituasjoner for marginaliserte grupper. 3) å utforske
hvordan konsekvensene av militante konflikter, militære operasjoner og internt fordrevne har påvirket
det sosiale og kulturelle nettverket i pukhtoonwali i Swat-dalen, og 4) å undersøke de sosiale,
kulturelle og politiske begrensningene i gjennomføringen av utviklingsprosjekter, og påvirkningen
som kriser har på deltakende utvikling.
Primærdata ble samlet inn ved hjelp av blandede kvalitative forskningsmetoder med semistrukturerte
intervjuer, deltakende observasjon, uformelle intervjuer og husstandsundersøkelser og
fokusgruppediskusjoner med utvalgte landsbyboere. Det ble også gjennomført intervjuer med
nøkkelinformanter blant tradisjonelle ledere, embedsmenn og ledere i frivillige organisasjoner, og
akademiske forskere valgt fra ulike deler av Swat. I tillegg har sekundærkilder som
evalueringsrapporter og sluttrapporter for prosjekter, historisk litteratur og fremdriftsrapporter fra
frivillige organisasjoner også blitt konsultert.
Den historiske litteraturen viser at sammenslåingen av staten Swat i 1969 med Pakistan som en del
av KPK-provinsen, førte med seg et stort skifte i administrative og politiske systemer og i sedvaneregler, bestemmelser og institusjonell oppbygging i de påfølgende tiår, slik at formell lov
fungerte i en blanding av Pukhtoonwali-lov og islamske lover. Siden 2001 har regjeringen i Pakistan,
donorfinansierte utviklingsprosjekter og deltakende utviklingsstrategier, når de er kombinert med
militant konflikt, pakistanske militære operasjoner og internt fordrevne, radikalt endret rollene til de
store læresetningene i Pukhtoonwali. Læresetningene om de eldres råd (Jirga), vanlig gjestfrihet,
plassen til mannlige gjester (Hujra), kjønnsgrenser (namoos), og våpenhvile (teega), kan sies å være
ikke-fungerende. Faktisk har den nåværende militante bevegelsen og Pakistans militære operasjoner
i det nordvestlige Pakistan prøvd å bryte koblingen mellom Pukhtoon-folket og deres historie og
urfolkets narrativer. Ikke desto mindre har disse konsekvensene gitt muligheter og sensitivisert
lokalbefolkningen til å reorganisere seg og utvikle nye sosiale nettverk og revidere det kulturelle
systemet på mer demokratiske og moderne måter. Dette er filosofien til Khudai Khidmatgar Tehreek
(Guds tjener-bevegelsen) – en ikke-voldelig bevegelse som startet i 1928, og presenterte
Pukhtoonwali som en diskurs om menneskelig verdighet, pluralistisk demokrati, urfolkets livsvisdom
og kulturell identitet. Reglene i pukhtoonwali er fortsatt svært fremtredende i muntlig diskusjon,
poesi, sanger og ordtak. Derfor må det gjennomføres mer forskning på narrativer i pukhtoonwali for
å gjøre det mer kompatibelt med behovene til moderne utviklingsperspektiver.
Kjønnsroller og relasjoner tolket under den patriarkalske strukturen i pukhtoonwali legemliggjør det
teoretiske perspektivet for sosial og kulturell konstruktivisme. Kvinnenes rolle er begrenset til huslige
aktiviteter i hjemmet, mens mennene besitter den politiske og sosiale makten utenfor hjemmet.
Mennene blir derfor fremstilt som foregangspersoner for å tilfredsstille familiemedlemmenes behov
for livsopphold. Analysen avdekker ulikheten mellom kjønn og ulike etniske og sosiale grupper når
det gjelder å få tilgang til ressurser til livsopphold, enten de er sosiale, menneskelige eller naturgitte.
Imidlertid varierer ulikheter mellom kjønnene i ulike grupper. Sosioøkonomisk utvikling, politiske
reformer og utviklingsprosjekter skapte og ga muligheter for ferdighetstilegnelse og arbeidsplasser
for menn og kvinner i perioden før krisen, noe som til en viss grad endret sosialt konstruerte roller og
satte kvinner i stand til å ta avgjørelser i forhold til barnas utdanning, ekteskap, bruk av kontantinntekt
og eiendomsrett. Vi observerte fleksibiliteten i kulturelle verdier når det gjelder kvinners mobilitet og
deres tilgang til utdanning, helsetjenester, arbeidsplasser og eiendomsrett mot hva som har blitt
skrevet i tidligere forskning av en rekke antropologer, sosiologer, historikere og politiske tenkere, så
vel som av media. Ulikhetene i kjønnsrelasjoner på husholdningsnivå må tas opp i
utviklingsprogrammer, som har potensial til å generere resultater som er mer positive. Dette kan øke
kvinners tilgang til utdanning og ferdighetstrening og til oppretting av flere muligheter, som er avgjørende for kvinners kapasitet til å stille spørsmål, reflektere og handle når det gjelder forholdene
i egne liv.
Deltakende utviklingspraksis som gjaldt før krisen i utviklingstiltak har gitt noen positive virkninger
i form av forbedring av sosioøkonomiske forhold for dem som nyter godt av prosjektet. Dette er på
tross av antallet politiske, sosiale og administrative begrensninger i gjennomføringen av
utviklingsprosjekter. Imidlertid har krisen med militant konflikt, langvarig støtte og
rehabiliteringsintervensjoner og endring i behovene og prioriteringene til folket og organisasjonene,
påvirket muligheten til å praktisere deltakende utvikling betydelig. Nasjonale og lokale frivillige
organisasjoner, sammen med sivilsamfunnsorganisasjoner, droppet bruk av deltakende
utviklingspraksis i nødhjelp, rehabilitering og også gjenoppbyggingsaktiviteter. Likevel antyder
denne studien at det kan være mulig å benytte deltakende tilnærminger til utvikling i rehabiliteringsog
gjenoppbyggingsfaser, for å oppnå bedre resultater for humanitær hjelp i form av lik fordeling av
ressurser blant den kriserammede befolkningen, fremme likestilling og styrke lokale institusjoner. Det
er behov for mer detaljerte studier om hvordan humanitær hjelp i kriserammede samfunn kan benyttes
til å forbedre levekårsforholdene for marginaliserte befolkningsgrupper på et bærekraftig grunnlag,
noe som indirekte vil redusere tilbøyeligheten blant fattige mennesker til militant aggressivitet. Det
er nødvendig med forbedrede forskningsvurderinger for å identifisere kulturelle, religiøse og politiske
utfordringer i forhold til militant konflikt og utvikling, som igjen kan føre til alternative muligheter,
som både er gjennomførbare og hensiktsmessige.