Byantikvarens mandat og rolle i praksis: utviklingstrekk i Oslo kommune

Abstract

I takt med strategier som kompakt og prosjektbasert byutvikling blir presset på areal stadig større, og dette kan skape utfordringer for styrende aktører som Byantikvaren i Oslo kommune. For å realisere den kompakte byen må det fortettes, noe som også innebærer at eksisterende områder må transformeres og utvikles mer intensivt. Denne prosessen krever balanserte avveininger mellom ulike hensyn, der noen interesser står i skarp motsetning til hverandre. Særlig står bevaring av kulturminner ofte i motstrid med hastende hensyn som boligbygging og samfunnsutvikling. Det er Byantikvaren som har ansvar for at kulturminner ivaretas i plan- og byggeprosesser. Men hva innebærer egentlig Byantikvarens mandat, og hvordan praktiseres det i møte med presset fra den kompakte og prosjektbaserte byutviklingen? Denne oppgaven skal undersøke Byantikvarens mandat og rolle i praksis, og peke på utviklingstrekk fra Oslo kommune.

Tittelen «Byantikvarens mandat og rolle i praksis: utviklingstrekk i Oslo kommune» presenterer oppgavens hovedlinjer og har vært førende for at oppgavens skal ha en konsis oppbygning og rød tråd. Oppgaven tar først og fremst for seg Byantikvaren – en viktig kulturminnefaglig rådgiver for kommunen, som også har en myndighetsrolle som fylkeskommunal kulturminnemyndighet. Med mandat mener jeg ansvaret, fullmakten eller oppgaven som Byantikvaren er gitt for å utføre visse oppgaver eller oppnå spesifikke mål. Mandatet vil altså innebære ansvaret for å bevare og videreføre kulturarven ved bruk av styringsverktøy. Med rolle mener jeg den posisjonen Byantikvaren har i en bestemt kontekst eller sammenheng. Rollen innebærer både forventninger til hvordan aktøren skal opptre og hvilke oppgaver som skal utføres i tråd med det gitte ansvarsområdet. For Byantikvaren innebærer rollen blant annet å vurdere tiltak og gi råd om bevaring av kulturhistoriske verdier, samtidig som kulturminnehensynet balanseres opp mot de hensynene som Oslo kommune som helhet ønsker å ivareta. Med praksis mener jeg de faktiske handlingene, rutinene og metodene som utføres i virkeligheten. Altså hvordan Byantikvarens mandat og rolle utspiller seg i møte med daglige krav og utfordringer. Disse erfaringene kan utdypes fra flere perspektiver, som for eksempel eiendomsutviklere eller Byantikvaren selv. Med utviklingstrekk mener jeg de overordnede tendensene, mønstrene eller retningene i hvordan Byantikvaren utøver sitt mandat og rolle i praksis. Utviklingstrekkene vil basere seg på en bred datainnsamling for å kunne peke på noen tendenser. Med Oslo kommune setter jeg tematikken i en kontekst, og avgrenser oppgavens tema til å kun gjelde i hovedstaden.

Hovedproblemstillingen for masteroppgaven er «Hvordan utøver Byantikvaren i Oslo kommune sitt mandat og rolle i praksis?». For å besvare oppgavens problemstilling har studien basert seg på kvalitative intervjuer, med supplerende dokumentgjennomgang. Studien viser at Byantikvaren er en tydelig etat, med et tydelig mandat og sak i å ivareta kulturminnene i Oslo kommune. Byantikvaren innehar primært en styrende rolle i enkelte sammenhenger, men funnene viser tendenser mot en produserende rolle. Funnene viser likevel at utøvelsen av mandatet kan oppfattes som utydelig, spesielt når det gjelder skjønnsutøvelsen og hvor langt mandatet strekker seg. Til tross for at Byantikvaren oppfattes som profesjonell og tilgjengelig, avdekker studien en spenning mellom utviklernes og Byantikvarens interesser. Studien viser at Byantikvarens praksis er betinget av ulike tiltaks påvirkning på kulturminnet, hvor Byantikvaren har en styrende rolle som forsterkes i saker hvor hensynet til kulturminner ikke prioriteres. I ideelle prosesser hos Byantikvaren avklares verneverdiene tidlig gjennom kunnskapsbaserte og målstyrte tilnærminger som sikres gjennom tett samarbeid mellom etaten og utvikleren.

In line with strategies such as compact and project-based urban development, the pressure on available land is steadily increasing. This creates challenges for governing actors like the Cultural Heritage Management Office (Byantikvaren) in Oslo Municipality. To realize the vision of a compact city, densification is necessary, which entails transforming and intensifying the use of existing areas. This process demands balanced trade-offs between competing interests, where some are in sharp opposition to one another. In particular, the preservation of cultural heritage often conflicts with urgent considerations like housing development and societal progress. Byantikvaren is responsible for ensuring that cultural heritage is safeguarded in planning and construction processes. But what exactly does Byantikvaren’s mandate entail, and how is it practiced in response to the pressures of compact and project-based urban development? This thesis investigates Byantikvaren’s mandate and role, highlighting trends in Oslo Municipality.

The title, “Byantikvaren’s Mandate and Role in Practice: Development Trends in Oslo Municipality,” encapsulates the main themes of the thesis and has guided its coherent structure and focus. The thesis primarily examines Byantikvaren—a key cultural heritage advisor for the municipality, which also holds an authoritative role as a county-level cultural heritage authority. By mandate, I refer to the responsibility, authority, or tasks assigned to Byantikvaren to perform certain duties or achieve specific objectives. This mandate involves the responsibility to preserve and carry forward cultural heritage using regulatory tools. By role, I refer to the position Byantikvaren holds in a particular context or setting. The role encompasses both the expectations regarding how the actor should operate and the tasks to be performed in line with its responsibilities. For Byantikvaren, this includes assessing proposals and providing advice on preserving cultural and historical values while balancing heritage considerations against other municipal priorities. By practice, I mean the actual actions, routines, and methods employed in real-life situations—how Byantikvaren’s mandate and role are carried out in response to daily demands and challenges. These experiences can be examined from various perspectives, such as those of property developers or Byantikvaren itself. By development trends, I refer to overarching tendencies, patterns, or directions in how Byantikvaren carries out its mandate and role in practice. These trends are based on extensive data collection to identify key tendencies. Finally, by situating the analysis in Oslo Municipality, the thesis is contextually anchored and delimits its focus to Norway’s capital city.

The main research question for this master’s thesis is: “How does Byantikvaren in Oslo Municipality exercise its mandate and role in practice?” To answer this question, the study is based on qualitative interviews supplemented by document analysis. The study shows that the Heritage Management Office is a distinct agency with a clear mission to safeguard cultural heritage in Oslo municipality. While the Heritage Management Office primarily assumes a steering role in certain contexts, the findings indicate tendencies toward a more producing role. The findings indicate, however, that the execution of the mandate can be perceived as unclear, particularly regarding the exercise of discretion and the extent of the mandate. Despite being regarded as professional and accessible, the study reveals a tension between the interests of developers and the Heritage Management Office. The study shows that the practices of the Heritage Management Office are influenced by the impact of various measures on cultural heritage, with the agency taking on a steering role that becomes more pronounced in cases where cultural heritage considerations are not prioritized. In ideal processes at the Heritage Management Office, heritage values are clarified early through knowledge-based and goal-oriented approaches, ensured by close collaboration between the agency and the developer.