Ødegårdsmåsan, en tidligere torvuttaksmyr i Østmarka : en vurdering av artssammensetning 4 år etter restaureringstiltak

Abstract

Alarmerende mange myrer og andre våtmarker i Norge har blitt i ulike grader ødelagt gjennom årene. Mange myrer i landet har vært grøftet og drenert til ulike formål som torvtekt, skogreising, oppdyrking eller utbygging. Dette har blant annet ført til store karbonutslipp og at 19 naturtyper innenfor kategorien våtmark er nå rødlistet, sammen med mange arter som er avhengige av disse våtmarkene. Det er ikke mange år siden myrrestaurering kom for fullt på agendaen i Norge. For å undersøke om myrrestaurering har en god effekt, ble den ombrogene myra Ødegårdsmåsan i Østmarka undersøkt. Myra hadde vært preget av ødeleggelser siden år 1917, som inkluderte omfattende torvuttak og drenering gjennom grøfter. I 2019 ble Ødegårdsmåsans grøfter tettet og demninger ble laget, som skulle heve vannstanden i myra. I denne bacheloroppgaven undersøkes det om Ødegårdsmåsans restaureringstiltak var vellykket, 4 år etter arbeidet ble utført. Derfor lyder problemstillingen slik: hvor stor andel typiske myrarter finnes det på Ødegårdsmåsan sammenlignet med Fugleleiken? Sensommeren 2023 ble det gjennomført ruteanalyser langs 3 transekter per myr, hvor frekvensen til hver plante og lav ble telt. Ødegårdsmåsan viste seg å ha en relativt høy forekomst av arter som er typiske å finne på åpen myrflate, men mangler enda mye torvmose som er essensielt for at myra skal bli intakt igjen. Fugleleiken hadde også tydeligere skiller mellom arter som er typiske å finne på myrkant og myrflate. På Ødegårdsmåsan var det ikke like tydelige skiller, trolig fordi vannstanden ikke er hevet høyt nok på alle stedene i myra. Noen områder var det svært vått og noen områder var det for tørt. Det kan også være at artene som var på myra før restaurering har enda ikke rukket å ha blitt erstattet med nye arter. Likevel, er dette bare 4 år etter at myra ble restaurert. Ødegårdsmåsans høye forekomst av typiske myrarter viser likevel at restaureringstiltakene har vært hovedsakelig vellykkede, selv om mange av de hevede myrpartiene fortsatt er for tørre. Videre følger mange år til med gjengroing av torvmose.

An alarming number of peatlands and other wetlands have been destroyed to varying degrees in Norway throughout the years. Many Norwegian peatlands have been drained through ditches for the purpose of peat extraction, afforestation, cultivation, or development of infrastructure. This has led to large amounts of carbon emissions, in addition to the fact that 19 nature types defined as wetlands are now red listed in Norway, along with many species that are dependent on the existence of these wetlands. It has not been many years since peatland restoration fully started happening in Norway. To find out if peatland restoration has a good effect, Ødegårdsmåsan, an ombrogenous bog in Østmarka was investigated. The bog had been previously affected by various forms of destruction since the year 1917, including extensive peat extraction and drainage through ditching. In 2019, Ødegårdsmåsan’s ditches were plugged and peat dams were laid across the bog to raise the water table. In this bachelor’s thesis, it is being investigated whether the restoration efforts were successful, 4 years after they were conducted. Therefore, the question this thesis will answer is: how large is the proportion of typical peatland species on Ødegårdsmåsan compared to Fugleleiken? In the late summer of 2023, quadrat analyses along 3 transects across each of the bogs were conducted, where the frequency of each plant and lichen were noted. Ødegårdsmåsan had a relatively high abundance of species typical for open bog surface, however, it is still lacking a substantial amount of Sphagnum moss, which are essential for its ability become intact once again. Furthermore, Fugleleiken had more distinct groups of species that were more typical for open bog surface, separated from the species that were more typical to find on the edge of the bog. Ødegårdsmåsan did not have such distinct, separated groups like Fugleleiken, likely because the water table was not raised sufficiently high enough all over the peatland. However, this analysis was conducted only 4 years after the peatland was restored. Therefore, this phenomenon can also be explained by the hypothesis that not all species that used to be on the peatland prior to restoration have been fully replaced by new species yet. Ødegårdsmåsan’s high abundance of typical peatland species show that the restoration efforts were mostly successful, even though many of the raised surface areas are still too dry. Onward follows many more years of further Sphagnum moss growth.