Plan- og bygningsloven som virkemiddel for å styre mot gjenbruk av bygninger

Abstract

Norge har satt seg ambisiøse mål om å bli en lavutslippsnasjon innen 2050, i samsvar med internasjonale avtaler som Parisavtalen og FNs bærekraftsmål. Imidlertid viser den årlige miljørapporten fra FNs miljøprogram (UNEP) at det er betydelige avvik mellom de nasjonale tiltakene og målene som er nødvendig å oppnå. Dette understreker et påtrengende behov for mer intensive miljøtiltak. Byggebransjen spiller en avgjørende rolle i denne konteksten, gitt at sektoren er ansvarlig for en betydelig del av de globale klimagassutslippene.

Forskning indikerer at mellom 80-90 % av dagens bygningsmasse i Norge og Europa vil fortsatt være i bruk i 2050. Det er derfor avgjørende å rette fokus mot hvordan vi kan utnytte eksisterende bygningsmasse for å redusere klimaavtrykket fra bygg- og anleggssektoren. Gjenbruk av bygninger kan være avgjørende for å redusere klimagassutslipp, samtidig som det bidrar til bevaring av ressurser og minimering av avfall. Denne oppgaven undersøker derfor hvordan plan- og bygningsloven, sammen med byggteknisk forskrift (TEK17), kan bidra mot å styre byggeaktiviteten mot bærekraftig gjenbruk av eksisterende bygninger. Analysen inkluderer en vurdering av kommunens juridiske handlingsrom for å fremme gjenbruk av bygg gjennom planbestemmelser, samt en evaluering av om TEK17 er tilstrekkelig tilpasset for tiltak på eksisterende bygg, sammenlignet med nybygg.

Til tross for at byggesektoren er en vesentlig kilde til utslipp, og gjenbruk av bygninger kan redusere klimagassutslipp og ressursforbruk, er det få rettslige virkemidler som direkte fremmer gjenbruk av bygg. Studien avdekker at kommunens rettslige handlingsrom for å fremme gjenbruk av bygninger gjennom planbestemmelser er begrenset. Det er også klart at TEK17 primært er utformet med tanke på nybygg, noe som resulterer i at mange av forskriftens krav er utfordrende å imøtekomme ved tiltak på eksisterende byggverk. Unntaksbestemmelsen i plan og bygningsloven § 31-4 tilbyr noe fleksibilitet ved å tillate unntak fra tekniske krav, men empiriske data viser varierende kunnskap og bruk av bestemmelsen. Overordet sett indikerer funnene at dagens lovverk hverken er tilpasset eller fremmer gjenbruk av bygg.

Norway has set ambitious goals to become a low-emission nation by 2050, in line with international agreements such as the Paris Agreement and the UN Sustainable Development Goals. However, the annual environmental report from the United Nations Environment Programme (UNEP) shows significant discrepancies between national measures and the targets that need to be achieved. This underscores an urgent need for more intensive environmental actions. The construction industry plays a crucial role in this context, given that it is responsible for a significant portion of global greenhouse gas emissions.

Research indicates that between 80-90 % of today's building mass in Norway and Europe will still be in use by 2050. It is therefore crucial to focus on how we can utilize the existing building mass to reduce the climate footprint from the construction and building sector. Reusing buildings can be key to reducing greenhouse gas emissions, while also preserving resources and minimizing waste. This thesis therefore investigates how plan- og bygningsloven, along with byggteknisk forskrift (TEK17), can contribute to steering construction activity towards sustainable reuse of existing buildings. The analysis includes an assessment of the municipalities' legal leeway to promote the reuse of buildings through regulatory measures, and an evaluation of whether TEK17 is sufficiently adapted for interventions on existing buildings, compared to new constructions.

Despite the construction sector being a significant source of emissions, and the reuse of buildings being able to reduce greenhouse gas emissions and resource consumption, there are few legal tools that directly promote the reuse of buildings. The study reveals that the municipalities' legal room for maneuver to promote the reuse of buildings through regulatory measures is limited. It is also clear that TEK17 is primarily designed with new constructions in mind, which results in many of the regulation's requirements being challenging to meet for interventions on existing buildings. The exception provision in plan- og bygningsloven § 31-4 offers some flexibility by allowing exceptions from technical requirements, but empirical data shows varying knowledge and use of this provision. Overall, the findings indicate that the current legislation is neither adapted nor promotes the reuse of buildings.