Økologisk kompensasjon i reguleringsplaner som ikke berører vernet natur

Abstract

Naturmangfoldet er fundamentet for livet på jorden. Dette fundamentet er truet, og en hovedfaktor til dette er endringer i arealbruk. Det beste vil altså være å ikke bygge ned natur. At man aldri skal bygge ned natur igjen er urealistisk. Det vil derfor være nødvendig å finne en løsning for hvordan man forhindrer tap av naturmangfold når man bygger ned natur. Et mulig verktøy som kan benyttes for å forhindre tap av naturmangfold er økologisk kompensasjon.

I denne masteroppgaven sammenligner jeg hvordan man i Tyskland og Norge har juridisk forankret og praktiserer økologisk kompensasjon i reguleringsplaner som ikke berører vernet natur. Formålet med dette er å trekke ut læringspunkter fra det tyske systemet, som kan forbedre det norske. Denne tilnærmingen ble valgt siden man i over 30 år har hatt en lovfestet mulighet til å kreve økologisk kompensasjon i tyske reguleringsplaner, mens man i Norge fikk den første reguleringsplanen som ikke berører vernet natur med et krav om økologisk kompensasjon i 2023.

Selv om man i Tyskland har arbeidet lenge med økologisk kompensasjon i reguleringsplaner, viser funnene i denne masteroppgaven at det tyske systemet både har fordeler og ulemper som man kan lære av om man skal etablere et slikt system i Norge. Oppsummert:

Gresset er ikke nødvendigvis mer verdifullt på den andre siden.

Biodiversity is the foundation of life on Earth. This foundation is threatened, and a major factor in this is changes in land use. Therefore, the best solution would be not to build on natural areas. That one should never destroy nature again is unrealistic. It will therefore be necessary to find a solution for how to prevent the loss of natural diversity when building down nature. One possible tool that can be used to prevent the loss of natural diversity is ecological compensation.

In this master's thesis, I compare how Germany and Norway have legally anchored and practice ecological compensation in zoning plans that do not affect protected nature. The purpose of this is to draw learning points from the German system that can improve the Norwegian one. This approach was chosen since Germany has had a statutory possibility to demand ecological compensation in zoning plans for over 30 years, while Norway saw the first zoning plan not affecting protected nature with a requirement for ecological compensation in 2023.

Even though Germany has been working with ecological compensation in zoning plans for a long time, the findings in this master's thesis show that the German system has both advantages and disadvantages from which lessons can be learned for the establishment of such a system in Norway. In summary:

The grass is not necessarily more valuable on the other side.