| dc.description.abstract | Ull er igjen blitt populært å bruke de siste årene. Hensynet til bærekraft er en viktig grunn til det, men det har også blitt populært å kunne strikke seg sine egne plagg. Dessverre er ikke bruk av den norske ullen spesielt utbredt, og det forskes stadig på måter vi kan bruke den mer. Formålet med denne oppgaven har imidlertid vært å undersøke den andre enden av produksjonen, jeg ville se nærmere på hva som er de viktigste faktorene for at man skal kunne forbedre verdikjeden til norsk ull, med fokus på veien fra ullprodusent til ullstasjon. I Norge har vi et fantastisk system for levering av ull fra ullprodusenter og betaling for denne. Dette er noe som skjer gjennom en klassifisering som er gjort av såkalte ullklassifisører. Dette blir gjort på en av de ti ullstasjonene som er i Norge, styrt av Norilia (8 ullstasjoner) og Fatland ull (2 ullstasjoner). For å se nærmere på dette, har jeg gjort observasjon på en ullstasjon og intervjuet ni personer fra ulike steder i verdikjeden.
Ved hjelp av Porters verdikjedeanalyse har jeg oppdaget «gap» i verdikjeden til Norilia. Dette handler i i hovedsak om logistikk i ullinnhenting hos ullprodusenter og informasjonsflyten mellom ullprodusent og ullstasjonene. Dette er en linje som i dag fungerer, men ikke optimalt. Jeg fant at de ansatte på ullstasjon savner en bedre kommunikasjon mellom partene, som kan være med på å gjøre jobben deres mer effektiv. I dag skjer kommunikasjonen veldig analogt, med avtaler over telefon til det som er lokallagene i distriktet, som deretter videreformidler informasjon til ullprodusentene. Det planlegges henting av ull ulike steder. Det blir satt opp en transportplan fra ullstasjonen, som benytter seg av tidligere års statistikk for ullinnlevering.
Jeg har for å finne ut hvordan dette foregår og fungerer intervjuet folk som har erfaringer med denne prosessen. Jeg har spurt om det er noe de savner og noe de kan gjøre for at prosessen blir enklere og mer effektiv. Hva er motivasjonen for at ullprodusentene skal ville gjøre noe mer? Og hva er motivasjonen til de som driver med norsk ull? Det er mange artikler der det antas at ull kastes fordi det er et tapsprosjekt og negative historier, kommentarer og innlegg mot produsentene. Ved hjelp av Rogers sin teori om diffusion of innovation har jeg sett nærmere på faktorene som skal til for at en ny innovasjon skal bli godtatt i en bedrift. Jeg diskuterer om et digitalt hjelpemiddel som kan hjelpe til med logistikken og informasjonsflyten kan være en slik innovasjon. Den må i så fall være kompatibel, enkel i bruk, gjøre at man ser resultater og ha en relativ fordel sammenlignet med andre innovasjoner. Er et digitalt hjelpemiddel svaret eller kan noe annet forbedre verdikjeden? | |
| dc.description.abstract | Wool has become increasingly popular to use in recent years, especially among consumers interested in sustainability, and those who like to knit their own garments. However, Norwegian wool isn´t particularly widespread, and research is ongoing to find ways to utilize it more effectively. The focus for this master thesis is on the other end of the production chain, examining the key factors for improving the value chain of Norwegian wool, specifically focusing on the journey from wool producer to wool station.
Norway has a robust system for wool producers to deliver their wool and receive fair compensation. This process involves classification carried out by wool classifiers at one of the 10 wool stations in the country. They are operated by Norilia (8 wool stations) and Fatland Ull (2 wool stations). To compile more information about this topic, I conducted observations at a wool station, and interviewed 9 individuals positioned at various points along the value chain.
Using Porter´s value chain analysis, I identified gaps in Norilia´s value chain, primarily concerning the logistics of wool collection from producers and the flow of information between producers and wool stations. While the current systems are functional, they are not optimal, and wool station employees expresses that better communication between parties could make their job more efficient. Currently, communication occurs very analogously, with agreements made over the phone with “local branches”, who then relay information to wool producers. This is followed by planning pickups at various locations and creating a transport plan based on previous year statistics.
To gain further insight, I interviewed individuals involved in this process, asking if there´s anything they feel is lacking, if there are additional steps they could take to streamline the process, and what motivates wool producers, as well as the motivation surrounding Norwegian wool in particular. There are several newspaper articles discussing wool being discarded, presenting Norwegian wool as a loss project, and similar negative narratives against producers.
Using Rogers´ Diffusion of Innovation theory, I examined the factors necessary for companies to accept and adapt to new innovations. I explore whether a digital tool could be a new innovation to assist with logistics and information flow, considering factors such as compatibility, ease of use, visible results, and relative advantage over other innovations.
Is a digital tool something that could contribute to this process, or are other innovations needed to improve the value chain in the Norwegian wool industry? | |
