Sykdomstegn i anamnesen hos hunder bitt av hoggorm

Abstract

Mange hunder blir årlig bitt av Norges eneste giftslange, hoggorm (Vipera berus). Hoggormgiften kan føre til utvikling av alt fra milde lokale sykdomstegn til alvorlige systemiske, og kan i verste fall resultere i fatal utgang. Det finnes ingen studier som belyser hvilke sykdomstegn eiere observerer hos hundene sine etter et hoggormbitt. Detaljert kunnskap om sykdomsforløpet er viktig, da det ikke finnes en diagnostisk test som kan verifisere diagnosen.

Studiens formål var å identifisere hvilke sykdomstegn som observeres av eiere hos hunder som har blitt bitt av hoggorm, fra bittet frem til veterinærbehandling. Videre hadde studien som formål å undersøke for tendenser til sammenheng mellom det totale antallet observerte sykdomstegn per hund, med bittlokalisasjon, hundens kroppsvekt og om det var observert orm eller ikke.

Studien er en retrospektiv deskriptiv studie som inkluderte 38 hunder med diagnosen hoggormbitt i NMBU Veterinærhøgskolen Dyresykehuset-smådyr sitt journalsystem, fra 2020 til og med 2022. Studieobjektenes anamneser og epikriser ble gjennomgått for sykdomstegn oppstått mellom bitt- og behandlingstidspunkt.

Sykdomstegnene lokal hevelse og slapphet var vanligst forekommende hos studieobjektene. Halthet, endring i matlyst, unormal atferd og at hundene legger seg ned rett etter bittet, var også hyppig beskrevet. Flertallet hadde totalt ett eller to sykdomstegn registrert i sine anamneser. Det var observert orm i alle tilfeller hvor det var null sykdomstegn oppført, og hos alle kasus med mer enn tre sykdomstegn, var det ikke sett orm. Det var et gjennomsnittlig høyere antall sykdomstegn ved bittlokalisasjon i ekstremitet i forhold til bitt i hodet, og det samme var tilfellet hos hunder med kroppsvekt <15 kg sammenlignet med kroppsvekt ≥15 kg.

De observerte sykdomstegnene i anamnesene og deres forekomst, samsvarer i stor grad med observasjoner i kliniske studier. Studien gir en indikasjon om at bittlokalisasjon i ekstremitet og kroppsvekt <15 kg kan være knyttet til mer alvorlig sykdom ved forekomst av et høyere antall sykdomstegn. Dette bør undersøkes videre, da det kan ha betydning for behandlingen av disse pasientene.

The European adder (Vipera berus), Norway’s sole venomous snake, is responsible for a significant number of dog envenomations. Dogs may present with a range of clinical manifestations, from mild and local to severe and systemic, with the potential of a fatal outcome. Comprehensive information about the course of illness is important, as there is no accessible diagnostic test to verify the diagnosis when in doubt. So far, no studies have focused on what signs the owners observe in dogs bitten by an European adder. By having this knowledge, veterinarians can more easily and rapidly suspect adder bites.

This study aimed to characterize the signs of illness observed by the owner, from the time of the adder bite until the onset of treatment. Furthermore, the study aimed to elucidate potential relationships between the signs observed and the location of the adder bite, the dog’s body weight and whether the adder was observed or not.

Conducted as a retrospective descriptive study, this thesis analyzed the medical histories of 38 dogs diagnosed with adder bite, presented at NMBU Veterinærhøgskolen Dyresykehuset-smådyr (a Norwegian Small Animal Hospital), between 2020 and 2022. The signs of illness recorded in the dogs’ medical histories, occurring between the bite and treatment onset, was registered.

Local edema and mental reduction were the two most frequent observations. Other common signs included lameness, appetite changes, behavioral alterations, and dogs laying down after the bite episode. Most of the dogs presented with one or two signs in their medical history. The adder was observed by the owner in all patients with zero signs of illness, whereas for all cases with more than three signs registered, the adder had not been observed. The mean number of signs tended to be higher in dogs bitten in an extremity compared to bites in the head, and in dogs weighing less than 15 kg compared to those with a higher weight.

The findings in the medical histories and their incidence, align with clinical signs reported in other studies. The tendency of a higher number of signs of illness observed by the owner in dogs bitten in extremities and weighing less than 15 kg, may suggest an elevated risk of severe illness in such dogs. Further investigation of these indicators is important for optimizing treatment strategies.