Living with the wild : rewilding conflicts and conservation politics in Ireland

Abstract

Rewilding is one of today’s most widely debated and contested concepts in conservation. To its proponents, it represents a hopeful pathway towards the future that offers myriad possibilities for tackling the pressing environmental dilemmas facing contemporary societies. At the same time, rewilding practices, particularly those involving the (re)introduction of wild animals into humandominated landscapes, have been criticised for failing to account for the potential impacts of such initiatives on the people living in and around the rural landscapes typically proposed for rewilding. Hence, although support for rewilding appears to be growing, as reflected in the ongoing recovery of wildlife populations across Europe, conflicts over rewilding also appear to be increasing and intensifying. Similar to conservation conflicts, conflicts over rewilding often have significant consequences for social well-being, economic development and wildlife conservation. Thus, there is a need to better understand such conflicts and how they can be effectively and equitably transformed to support coexistence and conviviality between humans and wildlife. Motivated by a normative aspiration to consider how rewilding can support more just approaches to human-wildlife coexistence, in this thesis I explore why the prospect of living alongside wild animals appears to be such a contentious and divisive issue in the context of rewilding projects and proposals in Ireland. Drawing on different theoretical approaches from the broad fields of conservation science and political ecology, my two main research objectives in the thesis were to (1) identify the underlying drivers of rewilding conflicts and to (2) examine opportunities, or alternatives, for enabling coexistence through rewilding initiatives. To investigate these objectives, I used a multiple case study approach to analyse how the interplay between context-specific historical, socio-political and economic conditions influence conflicts and undermine attempts to facilitate coexistence. More specifically, through three individual but interlinked papers, looking into (1) a historical case study of human-wolf relations in Ireland, (2) a case study of the Red Kite Reintroduction Project in Northern Ireland and (3) a study of rewilding and convivial conservation, the overall aim of the thesis is to critically examine rewilding as a potential pathway for fostering long-term human-wildlife coexistence. Based on a qualitive research design and data collected primarily through semi-structured interviews, participant observation and document analysis of diverse secondary sources, the thesis illuminates the importance of considering how political-economic forces and dominant ideas about humannature relations influence conflicts and efforts to promote human-wildlife coexistence through rewilding. By situating human-wildlife interactions within the context of the larger politicaleconomic and ecological transformations driven by the colonisation of Ireland, the first article reveals how wildlife and certain people can become enrolled in conflicts linked to struggles over the control and management of natural resources. In doing so, the article illustrates the value of historical analysis for contextualising contemporary debate about rewilding and understanding the reasons why wildlife has been eradicated from particular places with long histories of coexistence. Grounded in the historical insights generated by the first article, the second article finds that efforts to encourage coexistence in shared landscapes are undermined by both familiar conservation conflicts and more novel land-use conflicts. Furthermore, the article highlights how rewilding projects involving the return of wildlife into human-dominated landscapes are likely to result in difficult trade-offs between competing and potentially incompatible types of land-use. The article concludes by suggesting that working towards coexistence is as much about establishing and nurturing good relations between different groups of people, as it is about promoting positive relations between people and wildlife. Following on from the historical and contemporary case studies of rewilding and human-wildlife coexistence presented in the first two articles, article three asks how rewilding might learn from convivial conservation’s vision of alternative futures centred around environmental justice and coexistence. Using examples of convivial practices in Ireland, the article argues that embracing convivial conservation’s vision of beneficially integrating and (re)embedding the uses of nature into the daily lives of local communities may help mitigate conflicts related to concerns that rewilding initiatives valorise the ‘wild’ at the expense of local communities. The article proposes that certain ideas and practices related to rewilding have the potential to help support transformational change in biodiversity conservation. However, for this potential to be realised, I conclude that rewilding must learn from convivial conservation’s commitment to environmental justice, democratic principles and vision of an abundant post-capitalist world where both human and nonhuman life flourish. Finally, the thesis ends by making an argument for ‘convivial’ rewilding as a pathway for addressing rewilding conflicts, promoting human-wildlife coexistence and pursuing just and sustainable futures.

«Rewilding», altså å tilbakeføre naturen til sin opprinnelige ville tilstand, er for tiden et av de mest omdiskuterte og omstridte begrepene innen naturvern. For tilhengerne representerer det et håp for fremtiden som gir utallige muligheter til å håndtere de presserende miljødilemmaene dagens samfunn står overfor. Samtidig kritiseres rewilding, spesielt i tilfeller der det innebærer å tilbakeføre eller introdusere ville dyr i områder bebodd av mennesker, for å ikke ta hensyn til konsekvensene slike tiltak kan ha på menneskene som bor i og rundt de aktuelle områdene. Selv om oppslutningen rundt rewilding ser ut til å øke, noe som gjenspeiles i pågående forsøk på å øke bestanden av ville dyr over hele Europa, ser det altså ut til at konfliktene knyttet til rewilding også øker i omfang og intensitet. I likhet med andre naturvernkonflikter har disse konfliktene ofte betydelige konsekvenser for sosial velferd, økonomisk utvikling og bevaring av dyreliv. Det er derfor behov for forstå disse konfliktene bedre, for å finne ut hvordan de på en god og rettferdig måte kan snus til noe konstruktivt og bidra til fredelig sameksistens mellom mennesker og dyr. Min motivasjon for denne avhandlingen har vært en normativ ambisjon om å finne ut hvordan rewilding kan understøtte mer rettferdige tilnærminger til sameksistens mellom mennesker og dyr. I det videre utforsker jeg hvorfor det å skulle leve side om side med ville dyr ser ut til å være et så omstridt og splittende spørsmål i forbindelse med rewilding-prosjekter og -forslag i Irland. Ved hjelp av ulike teoretiske tilnærminger fra bevaringsvitenskap og politisk økologi var mine to hovedmål i avhandlingen å (1) identifisere de underliggende drivkreftene bak rewilding-konflikter og (2) undersøke muligheter eller alternativer som kan muliggjøre sameksistens gjennom rewildingprosjekter. Jeg baserte undersøkelsen på flere case-studier for å analysere hvordan samspillet mellom kontekstspesifikke historiske, sosialpolitiske og økonomiske forhold påvirker konflikter og undergraver forsøk på å legge til rette for sameksistens. Det overordnede målet med avhandlingen er å foreta en kritisk gjennomgang av rewilding som en potensiell metode for å fremme langsiktig sameksistens mellom mennesker og dyr. Dette gjør jeg gjennom tre enkeltstående, men beslektede artikler: (1) en historisk casestudie av forholdet mellom mennesker og ulv i Irland, (2) en casestudie av Red Kite Reintroduction Project i Nord-Irland og (3) en studie av rewilding og «convivial conservation», dvs. bevaring basert på fredelig sameksistens. Avhandlingen er basert på et kvalitativt forskningsdesign og data som primært er innsamlet gjennom semistrukturerte intervjuer, deltakende observasjon og dokumentanalyse av ulike sekundære kilder. Den belyser viktigheten av å vurdere hvordan politisk-økonomiske krefter og rådende tankegang rundt forholdet mellom menneske og natur påvirker konflikter og tiltak for å fremme sameksistens mellom mennesker og dyr gjennom rewilding. Ved å se samspillet mellom mennesker og dyr i sammenheng med større politisk-økonomiske og økologiske endringer drevet frem av koloniseringen av Irland, viser den første artikkelen hvordan dyrelivet og enkeltmennesker kan bli innblandet i konflikter knyttet til kontroll over og forvaltning av naturressurser. På den måten illustrerer artikkelen verdien av historisk analyse for å kontekstualisere dagens debatt om rewilding og forstå hvorfor dyrearter har blitt utryddet fra områder der mennesker og dyr har levd side om side i lengre tid. Med bakgrunn i den historiske innsikten opparbeidet gjennom den første artikkelen, finner den andre artikkelen at innsats for sameksistens i delte områder blir undergravd av både velkjente naturvernkonflikter og nyere arealbrukskonflikter. Videre fremhever artikkelen hvordan rewildingprosjekter som innebærer tilbakeføring av dyrearter til områder bebodd av mennesker, sannsynligvis vil resultere i vanskelige avveininger mellom konkurrerende og potensielt uforenlige typer arealbruk. Artikkelen avslutter med å antyde at arbeidet for sameksistens handler like mye om å etablere og pleie gode relasjoner mellom ulike grupper av mennesker som å fremme positive relasjoner mellom mennesker og dyr. I forlengelsen av de historiske og moderne casestudiene av rewilding og sameksistens mellom mennesker og dyr presentert i de to første artiklene, spør den tredje artikkelen om rewilding har noe å lære av «convivial conservation» når det gjelder ideen om alternative fremtider sentrert rundt miljørettferdighet og sameksistens. Ved hjelp av eksempler på slike praksiser i Irland argumenterer artikkelen for at det å omfavne ideen om å integrere og (gjen)innføre bruk av naturen i dagliglivet i lokalsamfunn kan bidra til å dempe konflikter knyttet til bekymringer om at rewilding-prosjekter verdsetter det «ville» på bekostning av lokalsamfunnet. Artikkelen foreslår at visse ideer og praksiser knyttet til rewilding kan bidra til å understøtte dyptgående endringer i arbeidet for å bevare biologisk mangfold. For å få til at dette konkluderer jeg med at rewilding må lære av «convivial conservation» når det gjelder engasjementet for miljørettferdighet, demokratiske prinsipper og ideen om en rik postkapitalistisk verden der både mennesker og andre arter kan blomstre. Avhandlingen avslutter med å argumentere for «convivial rewilding», dvs. rewilding basert på fredelig sameksistens, som en metode for å håndtere konflikter, fremme sameksistens mellom mennesker og dyr og jobbe mot en rettferdig og bærekraftig fremtid.