Bærekraft og samarbeid i den Norske havbruksnæringen

Abstract

Det globale samfunnet står ovenfor store vanskeligheter i kampen mot klima- og miljøendringer. Samtidig gir en stadig økt befolkning et behov for akselerert produksjon av bærekraftig mat. Etablering av bærekraftige produksjonsmetoder har derfor blitt en relevant utfordring, dette også innenfor den norske havbruksnæringen. Som en del av havbruksnæringen, finner vi en delbransje som blir referert til som aqua-service bransjen. Dette er en bransje som leverer service-tjenester på oppdrettslokalitetene til aktørene i havbruksnæringen. I denne bransjen opererer selskapet AQS AS. For en enslig aktør som driver sin forretning i et system hvor de inngår som en del av en større verdikjede, kan det virke vanskelig å finne sin retning i arbeidet mot å bli en mer bærekraftig aktør. Masteravhandlingen ønsker å utforske hvordan et enkeltselskap kan utbedre sin posisjon som en bærekraftig aktør gjennom samarbeid med andre aktører. Slik kan enkeltaktørene på en best mulig måte fortsette og utvikle sitt arbeid med bærekraft. For å utforske problematikken har vi utført seks intervjuer med aktører i havbruksnæringen og aqua-service bransjen. Empirien funnet i studien har så blitt drøftet opp mot litteratur med temaer innenfor nettverksteori, allianseteori og bærekraftssamarbeid. Forskningsspørsmålet ønsker å undersøke; hvordan kan AQS AS anvende sine nettverk til å utvikle sin posisjon som en bærekraftig aktør? Hvor den innhentede empirien forsøkte å belyse muligheter, holdninger og viktige momenter som kan bygge opp om mulige bærekraftssamarbeid. I teorien finner vi hold for at en enslig aktør som ønsker å forbedre sitt bærekrafts arbeid kan nytte seg av samarbeid for å løse utfordringen. Denne innsikten vil særlig gjelder selskaper som opplever at de har nådd et punkt der kompetansen eller ressursene innad i selskapet ikke er tilstrekkelig for å nå sine bærekraftsmål. Studien viser at det er bred enighet i havbruksnæringen om at samarbeid for å møte klima- og miljøutfordringer er nødvendig da store deler av oppdretternes utslipp kan spores til underleverandører. Det vil derfor være et insentiv for aktørene i havbruksnæringen å tilrettelegge for samarbeid for å øke bærekraften til underleverandørene i sin verdikjede. På bakgrunn av disse funnene vil vi argumentere for at aktører som mangler kompetanse eller ressurser innenfor bærekraft kan søke å etablere dette gjennom samarbeid.

The global society faces great difficulties in the fight against climate- and environmental changes. At the same time, an ever-increasing population demands an increase in the production of sustainable food. Establishing sustainable production methods has therefore become a relevant challenge, also within the Norwegian aquaculture industry. As part of the aquaculture industry, we find a sub-sector that we will refer to as the aqua-service industry. This is an industry that provides services to the players in the aquaculture-industry`s farming sites. The company AQS AS provides services for actors within this commerce. For a single player operating in a system as part of a larger value chain, it may seem difficult to find direction in the work towards becoming a more sustainable supplier. This master's thesis wants to explore how a single actor can improve their position as a sustainable player through cooperation with other actors, in order to find the best way for players to continue and develop their sustainability work. To investigate we have conducted six interviews with informants in the aquaculture- and aqua-service industries. The empirical evidence found in the study has then been discussed in the field of literature with topics within alliances, networks, and sustainable alliances. The research question addresses; how can AQS AS use its network to develop their position as a sustainable actor? Where the obtained empirical data attempted to shed light on opportunities, attitudes and important factors that can build on sustainability cooperation. In the literature we find that a single player who wants to improve their sustainability work can use collaboration to solve the challenge. This implies especially for companies that has reached a point where the expertise or resources within the company are not sufficient. The study shows that there is a broad agreement in the aquaculture industry that cooperation as a means to meet the climate- and environmental challenges is necessary, as large parts of the fish farmers' emissions can be traced to subcontractors. This will provide an incentive for the fish farmers to facilitate cooperation to increase the sustainability of the subcontractors in their value chain. Based on these findings, we argue that actors who lack expertise or resources to reach desired sustainability goals, can seek to establish this through collaboration.