Mohairgeit i Norge – muligheter og utfordringer for fremtiden

Abstract

Kulturlandskapet i Norge er i sterk gjengroing. Geiter har et annet beitemønster enn sau og storfe, som er mer egnet til å åpne opp gjengrodde områder. I dag er melkegeiter de vanligste geitene i Norge. Siden markedet for geitemelk er begrenset, er det interessant å undersøke bruk av andre geiteraser til å pleie kulturlandskapet. Mohairgeiter er en geiterase som er kjent for fin ullfiber. Den er foreløpig mest utbredt i Sør-Afrika, Texas og Tyrkia, men kan ha potensiale for å bli mer populær i Norge også. I denne oppgaven vil jeg derfor undersøke hvordan hold av mohairgeit fungerer i Norge i dag, og hvordan denne næringen kan utvikles videre. Masteroppgaven baserer seg på resultater fra en spørreundersøkelse om fellestrekk ved hold av mohairgeit i Norge i dag, med vekt på utfordringer og nødvendige eksterne tiltak for at næringen skal kunne utvikles videre. For drøftingen av disse utfordringene og videre tiltak inneholder oppgaven en teoridel som legger det teoretiske grunnlaget. Ullfibrene fra mohairgeit skiller seg fra vanlig ull ved at overflatestrukturen er annerledes. Dette gjør at fibrene blir ekstra skinnende, myke og godt egnet til å strikke behagelige plagg. Kjekjøtt har en gunstig ernæringsmessig sammensetning og god smak. Landskapspleie med geit er veldig effektivt for å åpne opp gjengrodde landskap. Endring i bruk av landskapet i Norge har ført til gjengroing og tap av biologisk mangfold, og beiting er nødvendig for å hindre dette. Drøvtyggere har en unik evne til å omdanne gras og andre vekster til menneskemat, så landskapspleie med geit gir både effekter i landskapet og økt matproduksjon. Økonomien ligger til grunn for alt husdyrhold, derfor er det viktig å ha en oversikt over mulige tilskudd og andre inntektskilder. Spørreundersøkelsen inneholdt kvantitative spørsmål for å kartlegge hvordan mohairbesetningene ser ut, og noen kvalitative spørsmål om motivasjon for å begynne med mohairgeit, utfordringer i driften og eksterne tiltak for fremtiden. Typisk for mohairbøndene var at de hadde forholdsvis små flokker (40 dyr eller færre) og ikke hadde mohairgeitene som hovednæring. Det var en del av respondentene som også hadde andre dyr. I hovedsak var de andre dyrene grasetere (kyr, hest, sau, geit, lama, alpakka) eller ulike hobbydyr (hund, katt, ulike fjørfe). Det var også noen som hadde gris. Snaut halvparten var fornøyd med antallet mohairgeiter de har i dag, mens drøyt halvparten var jevnt fordelt mellom å ville ha flere eller ville ha færre dyr. På spørsmål om geitene ofte har behov for III tilsyn fra veterinær var det litt forskjellige svar, men jevnt over hadde de fleste ikke så veldig ofte behov for veterinær. Motivasjonen som de fleste oppgav for å begynne med mohairgeit var landskapspleie/beiteressursutnyttelse. Det var også mange som oppgav ullproduksjon, og flere hadde kommentert at de anskaffet mohairgeiter på grunn av lynnet og at det var trivelige dyr. På spørsmål om utfordringer i driften var det varierte svar, men spesielt gjerding (herunder kostnader/leveringstid på Nofence), tilgang til bukk/semin, gammel/uegnet driftsbygning og pelsstell og klipping var noe som gikk igjen. Det siste spørsmålet var om hvilke eksterne tiltak som er viktig for videre drift. Her svarte flest at videreforedling av ull er viktig. Slaktemuligheter, salgskanaler for produkter og ny teknologi var også punkter som en del svarte. I fritekstdelen av dette spørsmålet ble det blant annet trukket frem økonomi, tilgang til bukker og videreforedling av ull og kjøtt. Oppgaven blir avsluttet med noen forslag til tiltak som kan gjennomføres for å bedre på problemstillingene som kom frem i spørreundersøkelsen.

Cultural landscape in Norway is changing fast from open landscapes to more trees, bushes, and shrubs. Goats have a different grazing pattern than sheep and cattle, which is more suited to opening overgrown fields. Milking goats are the most common goats in Norway today. Since the market for goat milk is limited, it is interesting to examine use of other goat breeds to graze in the cultivated landscape. Angora goats are a goat breed known for its fine wool fiber. It is most common in South Africa, Texas, and Turkey, but could have potential to become more popular in Norway as well. Therefore, in this thesis I will examine traits of angora goat farming in Norway today, and how it can be developed further.