Rettslige utgangspunkter for påregnelighetsvurderingen, og metodevalg ved fastsettelse av erstatning, ved ekspropriasjon av fallrettigheter til vannkraftetableringer

Abstract

En forutsetning for utbygging av vannkraftverk er at tiltakshaver innehar de nødvendige rettighetene i fast eiendom for utbygging av tiltak, og utnyttelse av naturressursene, i vassdraget. Dersom ikke tiltakshaver innehar de nødvendige rettighetene på forhånd, må disse erverves. Disse erverves i hovedsak gjennom frivillig avtale, men dersom minnelige forhandlinger ikke fører fram, kan det bli aktuelt å erverve rettighetene ved ekspropriasjon. Masteroppgaven tar sikte på å gjøre rede for rettslige utgangspunkter for påregnelighetsvurderingen, og metodevalg ved fastsettelse av erstatning, ved ekspropriasjon av fallrettigheter til vannkraftetableringer. Fastsettelse av erstatning ved ekspropriasjon av fallrettigheter til vannkraftetableringer er et tradisjonsrikt rettsområde med langvarig praksis i Norge. Vannkraftutbyggingen startet allerede sent på 1800-tallet og var i offentlig regi frem til 1990. Før 1990 ble fallrettigheter erstattet etter et ulovfestet utmålingsprinsipp, kalt naturhestekraftmetoden. Vedtak av energiloven i 1990 opphevet offentlig monopol og liberaliserte markedet for produksjon og omsetning av elektrisitet, noe som førte til at fallrettigheter fikk konstatert en markedsverdi av skjønnsretten for første gang i 2005. Siden 2005 har det vært en dynamisk rettsutvikling på området og det er utviklet flere nye utmålingsmetoder som tar utgangspunkt i salgs- og bruksverdiprinsippene i ekspropriasjonserstatningslovens §§ 5 og 6, jf. ekspropriasjonserstatningsloven § 4. For å gjøre rede for de rettslige utgangspunktene og metodevalg ved fastsettelse av erstatnings, tas det utgangspunkt i utgangspunkt i gjeldene lovverk og tilhørende rettskilder, særlig rettspraksis fra Høyesterett på området. Et betydelig fokus vil ligge på betydningen av nyere rettspraksis, fra 2008 og frem til i dag, har hatt for rettsutviklingen innen erstatningsfastsettelsen av fallrettigheter som blir ekspropriert til vannkraftetableringer. I denne sammenheng undersøkes det hvilken effekt HR-2017-2338-A (Totenvika) har hatt på påregnelighetsvurderingen, og sådan også erstatningsfastsettelsen. Skjønnpraksis fra både før og etter 2017 undersøkes for å vurdere hvilken effekt, om noen, Totenvika-dommen har hatt på erstatningsfastsettelse ved ekspropriasjon av fallrettigheter til vannkraftetableringer.

A prerequisite for the development of hydropower plants is that the developer holds the necessary rights in real estate to develop hydro power plants, and utilize the natural resources, in the watercourses. If the developer does not hold the necessary rights in advance, these must be acquired. It is most common that such rights are acquired through a voluntary agreement, but if amicable negotiations do not succeed it might be necessary to acquire rights by expropriation. This master's thesis aims to account for the practice of the Norwegian law when determining probable use, and method choice for compensation, in the event of expropriating fall rights to hydropower establishments. Determination of compensation in the event of expropriation of fall rights to hydropower establishments is a traditional area of law with long-standing practice in Norway. Hydropower development began as early as in the 18th century and was under state monopoly until 1990. Before 1990, expropriation of fall rights was compensated according to a common law measurement principle by the name “the natural horsepower method” (Norwegian: Naturhestekraftmetoden). The adoption of the Energy Act (Norwegian: Energiloven) in 1990 abolished the state monopoly and liberalized the market for the production and sale of electricity. This led to fall rights being determined to have a market for the first time in 2005 by the courts. Since 2005, there has been a dynamic legal development in this legal area. Several new measurement methods based on the sale and use value principles in sections 5 and 6 of the Expropriation Compensation Act (Norwegian: Ekspropriasjonserstatingsloven), cf. section 4. In order to give an account of the legal practice, the topic will be researched by looking into applicable legislation and associated legal sources, in particular case law. A significant focus will be on the importance of recent case law, from 2008 until today, and its impact on the legal development within compensation determination in the event of expropriating fall rights to hydropower establishments. In this context, I have examined what effect of the Totenvika judgement (HR-2017-2338-A) has had on determining probable use, and in turn method choice for compensation, if any.