Mekling i rettsfastsettende saker i jordskifteretten, og partenes opplevelser av dette

Abstract

Temaet er ordinær mekling i jordskifteretten, og partenes opplevelser av dette. Sakene som har blitt undersøkt omfatter ikke endringer av eiendomsforhold, men er av klargjørende karakter. Ved mekling kan det skapes klarhet i uklare eller omtvistede eiendoms- og bruksrettsforhold.

Hovedproblemstillingen er: Hvordan oppleves det å være part i rettsfastsettende saker når det foretas ordinær mekling i jordskifterettene? Hovedproblemstillingen konkretiseres av tre delproblemstillinger: 1) Ble partene gjort kjent med spilleregler og prosedyrevalg i mekling? 2) Hvor langt kan dommer veilede partene? 3) Hvilke avgjørende faktorer førte til at partene ble forlikt, eller ikke ble forlikt?

De rettsfastsettende sakene jeg har undersøkt er avgrenset til å gjelde saker der partene ikke er representert ved advokat. Sakene ble avsluttet i perioden 2012 til 2014. Utvalget av parter har vært variert og både kvinner og menn, eldre og yngre har vært representert. Det har til sammen vært 17 parter, i 10 ulike saker som ble undersøkt. Både grensegangssaker (§88) og saker om rettsutgreiing (§88a) er undersøkt.

1) Ble partene gjort kjent med spilleregler og prosedyrevalg i mekling? De fleste partene var fornøyd med informasjonsdelingen, men det var likevel noen unntak. Blant unntakene var der på den ene siden parter som mente at jordskiftedommeren burde informert langt mer. På den andre siden var der parter som ikke kunne huske hva det ble informert om. Det viste seg å være store variasjoner av partenes oppfatning av dommers atferd og informasjonsdeling.

2) Hvor langt kan dommer veilede partene? Etter en sammenstilling/analyse av partenes kommentarer til hvor aktivt mekler veiledet, hvor aktivt mekler burde veiledet, og bestemmelsene i tvisteloven § 8-2, er et viktig funn at det er behov for en tilretteleggende mekler. I noen tilfeller kan det sammen med en tilretteleggende mekler være nødvendig med nyanser av evaluerende teknikker. Hvor langt mekler kan veilede vil være saksavhengig, og mekler må foreta en vurdering i det enkelte tilfellet. Noen ganger kan trolig rettsmekling være et godt alternativ til ordinær mekling. Noen av sakene som ble undersøkt kan ligge i et grensepunkt der rettsmekling kan tenkes å være et like godt eller bedre alternativ til ordinær mekling.

3) Hvilke avgjørende faktorer førte til at partene ble forlikt, eller ikke ble forlikt? Om partene ble forlikt eller ikke var saksavhengig. I noen saker hadde partene klare forestillinger om de ønsket å inngå forlik, eller om de foretrakk å få saken avgjort ved domsavsigelse. Mine funn viser at spesielt tre faktorer var av betydning for om partene ble enige, eller ikke. På den ene siden var det henholdsvis de saksspesifikke faktorene, noe som kan utdypes med eksempelvis at partene i noen saker omtalte saken som ”fastlåst”, og de var fast bestemt på at egne påstander var riktige. I disse typene saker forelå en negativ forhandlingssone, og det ble ikke inngått forlik. For det andre spilte partenes holdninger en sentral rolle i om det ble inngått rettsforlik. Noen ønsket å inngå forlik, grunnet spesielt i at dette åpner for muligheten til å påvirke utfallet av saken i større grad enn ved domsavsigelse. Andre stolte ikke på motparten, og ønsket ikke å inngå forlik med han/henne. Et tredje moment som viste seg å være av betydning for opplevelsene partene hadde etter saken, var den faglige tyngden jordskifteretten og mekler besitter, samt kompetansen den har blitt tillagt. Dommere som viste sin faglige bredde skapte tillit. For noen parter var denne tilliten større enn tilliten til egen dømmekraft, og de ønsket av denne grunn domsavsigelse.