| dc.description.abstract | Forslagene fra Landbruks- og matdepartementet om oppheving av priskontrollen spesielt, og konsesjonsloven generelt (Landbruks- og matdepartementet 2014a; Prop 124L (2013-2014) 2014) har mottatt varierende responser i landbruksnæringene. Blant de mest fremtredende kritikerne av de foreslåtte endringene er Norges Bondelag (2014a; 2015a). Norges Bondelag organiserer først og fremst jordbruk- og husdyr brukene i Norge, om lag 2/3 av alle bruk som mottar produksjonsstøtte er medlemmer av organisasjonen (Norges Bondelag 2014b). Mange av medlemmene i Norges Bondelag er også skogeiere, da kombinerte jord- og skogeiere. Jordbruket i Norge er beskyttet og regulert, og det mottar støtte fremforhandlet over jordbruksavtalen. Støtten er ment å medvirke til et landbruk med stort omfang og variert bruksstruktur over hele landet
Skogbruket er en lite beskyttet næring, og mottar ingen kompenserende støtte for reguleringer (NORSKOG 2012). Eiendomsregelverket er en slik regulering, som demper økonomiske insentiver til forandring i eiendomsstruktur, først og fremst på grunn av priskontrollen som er hjemlet i konsesjonslovens § 9 «den avtalte prisen på landbrukseiendom skal tilgodese en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling» (LOV-2003-11-28-98 Konsesjonsloven - konsl 1998). Hva som er en «samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling» er en regneteknisk øvelse med utgangspunkt i en påregnelig fremtidig evig kontantstrøm (Rundskriv M-3/2002 R-974 2002). I følge samfunnsøkonomisk teori virker en slik administrativt pris dempende på utbudet av eiendom (Aanesland & Holm 2000). Samtidig er det et nasjonalt mål å øke avvirkningen og aktiviteten i skogbruket (Landbruks- og matdepartementet 2014b), det er videre empirisk belegg for å hevde at det hogges relativt mer på større enn mindre skogeiendommer (Vennesland et al. 2006). Det er derfor rimelig å anta at eiendomsstrukturen er til hinder for aktiviteten i skogbruket, og at konsesjonsregelverket slik det foreligger i dag viker dempende på rasjonalisering i eiendomsstrukturen i norsk skogbruk.
En opphevelse av konsesjonslovverket generelt, eller priskontrollen spesielt, bør dermed basert på den samfunnsøkonomiske teorien om mekanismene om prisdannelse i et fritt marked bidra til en strukturrasjonalisering i skogbruket, gitt at det finnes etterspørsel etter skogeiendom og betalingsvillighet i et marked høyere eller like høy som skogeiernes reservasjonspris for salg (Estrin et al. 2008). Resonnementet forutsetter at etterspørselssiden av dette markedet for skogeiendom allerede er skogeiere, eller aktører som er interessert i å kjøpe flere skogeiendommer.
I denne oppgaven er for det første endringer i eiendomsstruktur i skogbruket og eiendomsmarkeder for skog i andre nordiske land undersøkt. Mest interessante i så måte er Finland og Sverige som har et mer liberalt lovverk på området, og som i mer eller mindre grad ligner Norge både historisk, kulturelt og i skogstruktur. Resultatene av disse undersøkelsene er som følger:
Sverige hadde et lovverk som lignet den norske konsesjonslovgivningen frem til tidlig på 1990 tallet. Da ble dette lovverket sterkt liberalisert. I etterkant har prisen på skogeiendom i Sverige steget kraftig, og den gjennomsnittlige skogeiendomsprisen er fordoblet over hele landet. Prisstigningen har vært størst i befolkningstette og sørlige deler av landet.
Lovendringen har ikke medført noen markant økning i utbud av eiendom. Majoriteten av svenske skogeiendommer erverves fra familiemedlemmer.
Lovendringene har ikke ført til en merkbar strukturrasjonalisering og størrelsen på den svenske gjennomsnittseiendommen har ikke vært økende (Sollander 2015). Den Svenske gjennomsnittseiendommen er noe mindre enn den norske, men i Sverige regnes også antallet skogeiendommer fra 20 dekar produktiv skog. I den norske statistikken er nedre grense 25 dekar.
Også i det finske eiendomsmarkedet er prisen på skogeiendom økende.
Også i Finland skiftes en overveldende majoritet av skogeiendommene, 85 prosent, innad i familien.
I Finland er arealet av en gjennomsnittseiendom synkende, ikke økende.
Eiendommer blir delt, i større grad enn å bli slått sammen. Også andelen av de største eiendommene øker, men ikke i den grad at det kompenserer for effekten av eiendomssplitting. Det er dermed ingen automatikk i at et liberalt eiendomsregelverk gir større enheter: enhetene kan like godt bli mindre som større når lovgivningen ikke setter begrensninger for aktørenes valg.
Det ble videre gjennomført en kvantitativ spørreundersøkelse til Norges Bondelags medlemmer. Kjernespørsmålene i undersøkelsen var:
Finnes det interesse blant denne gruppen skogeiere for å kjøpe mer skog?
Vil kombinerte jord- og skogeiere vurdere å selge skog om markedet avreguleres og de fritt kan dele denne fra resten av eiendommen?
Hva er prisforventningen blant kombinerte jord- og skogeiere for skog isolert, gitt et marked uten konsesjonslov?
Undersøkelsen var nettbasert og ble sendt til alle Bondelagsmedlemmer med mer enn 20 dekar skog og utmark, og med epost-adresse i Bondelagets medlemsregister. Antall Bondelagsmedlemmer som mottok undersøkelsen var 9761, og undersøkelsen fikk totalt 1298 svar, hvorav 1129 var analyserbare.
Hovedfunnene etter analyse av svarene var som følger:
Det finnes interesse for å kjøpe skogeiendom, over halvparten av respondentene svarer ja på spørsmålet.
45 prosent av respondentene forventer et økt utbud av eiendom som følge av opphevelse av konsesjonsloven, 65 prosent forventer at prisene på skogeiendom vil være høyere eller betydelig høye enn dagens norske priser på skogeiendom.
Det fantes svært lite salgsvilje blant respondentene, hverken til antatt markedspris eller til en høyere pris.
To statistisk signifikante forskjeller på respondenter med salgsvilje og respondenter uten salgsvilje ble indentifisert gjennom en uparet T-test . Respondenter med salgsvilje vektlegger de økonomiske aspektene med skogbruket lavere enn respondenter som svarer at de ikke er interessert i å selge skog. Respondenter med salgsvilje verdsetter også skogen som kontaktflate med hjembygda lavere enn respondenter uten salgsvilje.
To statistisk signifikante forskjeller på respondenter med salgsvilje og respondenter uten salgsvilje ble indentifisert gjennom en uparet T-test . Respondenter med salgsvilje vektla de økonomiske aspektene med skogbruket lavere enn respondenter som svarte at de ikke er interessert i å selge skog. Respondenter med salgsvilje verdsetter også skogen som kontaktflate med hjembygda lavere enn respondenter uten salgsvilje.
Det ble på bakgrunn av responsene forsøkt utarbeidet enn logistisk regresjonsmodell. Selv om de to overstående variablene var signifikante i modellen forklarer modellen en svært liten del av variasjonen i datasettet. En økning på én enhet i responsen i verdsetting av skogen som kontaktflate (skala 1-5) med bygda eller verdsetting av skogen som økonomisk størrelse (skala 3 til 15) senkes salgsviljen statistisk med beskjedne 1 prosent. Forskjellene er dermed tilstedeværende, de er statistisk signifikante, men de er mer eller mindre verdiløse som forklaringer på tilstedeværelse eller fravær av salgsvilje.
Medianen i prisforventning er 2000 kroner per dekar for landet. Majoriteten av respondentene, 50 prosent, forventer en pris mellom 1000 og 5000 kroner per dekar skog, der 1000 kroner markerer grensen for nedre kvartil og 5000 kroner grensen for tilsvarende øvre kvartil.
Gjennomsnittlig prisforventning er på grunn av svært høye enkeltobservasjoner ubrukelige som forklaringer og estimater. Dette gjelder også når gjennomsnittsprisen beregnes for fylkene. Den laveste gjennomsnittlige prisforventningen i et fylke finnes i Rogaland og er om lag 65 000 kroner/dekar.
Det har ikke lyktes å identifisere en regresjonsmodell som forklarer engang en liten del av prisforventningene. Følgende variabler ble inkludert i forsøkene på å identifisere en slik modell: stående m3 stammevirke i hogstklasse IV og V/dekar, antall dekar produktiv skog på eiendommen, forskjellige geografiske variabler, og m3 tilvekst stammevirke/år/dekar. Den eneste av de inkluderte variablene som har en signifikant sammenheng med prisforventning per dekar er antall dekar produktiv skog på eiendommene. En modell der utelukkende antall dekar produktiv skog på eiendommen er inkludert som forklarende variabel på prisforventning, har en r2 verdi på 0,009. Modellen forklarer med andre ord i underkant av 1 prosent av variasjonen i prisforventning.
Om det skulle arbeides vider med denne tematikken kunne en kombinasjon av kvantitativ og kvalitativ metode vært interessant. Intervjuer med skogeiere og nøkkelpersoner kunne gitt et dypere innsyn i skogeieres motivasjonstrukturer og holdninger. Dette er ikke bare interessant med hensyn på salg av eiendom, men også for økt kunnskap om hva som påvirker skogeiers holdninger generelt. Det er skogeier som tar beslutningene om investeringer og avvirkning i skogen. Om man ønsker å påvirke skogeiers handlinger – for eksempel mot økt aktivitet, at man vet hva som motiverer skogeiere til handling, uansett hvilken handling man ønsker å stimulere til.
Ekspertintervjuer ville gitt et bredere kunnskapsgrunnlag om hvilken markedsverdi norsk skog kan komme til å få i et marked uten et konsesjonsregime. Og en mer inngående sammenligning av premissene for etterspørsel og tilbud av skogeiendom i Sverige og Finland kunne utdypet bildet av hva som kan komme til å skje gitt en oppheving av konsesjonsloven, eller av § 9 i samme lov, priskontrollen. | nb_NO |
