Hverdagsaktivitet og blodsukkerregulering. Kan lett fysisk aktivitet før et måltid påvirke postprandial glykemi hos en gruppe pakistanske innvandrerkvinner?

Abstract

Bakgrunn: Type 2 diabetes (T2D) utgjør en stor helseutfordring, og det er nødvendig med forebyggende tiltak for å bremse utviklingen. Etter et energirikt måltid vil blodglukosenivået stige. Dette betegnes som postprandial glykemi (PPG). Store blodglukosesvingninger kan føre til T2D, og blodglukoseregulering er derfor viktig i forebygging av sykdommen. FA har vist seg å kunne dempe PPG. Pakistanske innvandrerkvinner i Norge har en økt risiko for å utvikle T2D. Dette kan skyldes lav intensitet ved FA, et usunt kosthold og et høyt nivå av stress. Kognitiv aktiveringsteori for stress (CATS) ser en sammenheng mellom stress, mestring, sykdom og helse, der langvarig opplevelse av stress kan føre til sykdom. Hensikt: Tidligere studier har vist at rolig gange utført rett etter et karbohydratrikt måltid kan dempe PPG, og slik forebygge T2D. På bakgrunn av dette, og med tanke på at pakistanske innvandrerkvinner har vist seg å ha en lav intensitet ved FA, var det i denne masteroppgaven ønskelig å se om rolig gange før måltidet også kan dempe PPG. Denne aktiviteten skal være lett å gjennomføre slik at deltakernes tro på egen mestring kan styrkes. Bruk av blodsukkerkurve under intervensjonen skal gjøre informasjonen lett forståelig for deltakeren. Metode: Det ble benyttet et overkrysningsdesign, der 11 pakistanske innvandrerkvinner deltok tre dager. Alle hadde tidligere deltatt i en studie der de hadde sett god effekt på PPG når de gikk en rolig rusletur etter et energirikt måltid. Den første dagen, kontrolldagen, satt deltakerne i ro før de spiste en porsjon cornflakes. Deretter ble blodsukkeret målt jevnlig i to timer, og hver deltaker fulgte blodsukkerkurven sin på et skjema de hadde liggende foran seg. De to neste forsøksdagene gikk deltakerne i 20 minutter før de satt seg ned og gjorde samme prosedyre som første dag. Det ble gått med to ulike intensiteter på de to dagene, henholdsvis på 50% og 70% av maksimal hjertefrekvens. Resultat: Etter måltidet på kontrolldagen steg glukosekonsentrasjonen til 8,4 mmol/L, og etter to timer var nivået på 6,2 mmol/L. De to intervensjonsdagene skilte seg ikke fra kontrolldagen. Konklusjon: Denne studien fant ingen effekt på PPG når lett FA i form av gange ble utført før et karbohydratrikt måltid, slik studier på FA utført etter et måltid har funnet. Tidligere studier viser imidlertid sprikende resultater, og videre forskning med varierende intensitet og aktivitetslengde er derfor nødvendig.

Abstract Background: Type 2 diabetes (T2D) represents a major health challenge, and action to prevent the disease’s increasing progression is necessary. After ingestion of an energy-rich meal, the blood sugar level rise, referred to as postprandial glycaemia (PPG). High fluctuations of the blood sugar level may lead to T2D, hence why blood glucose regulation is important in the prevention of this disease. Physical activity (PA) has been shown to blunt PPG. Female Pakistani immigrants in Norway have an increased risk of developing T2D. Low intensity when performing PA, an unhealthy diet and a high level of stress may be the principal factors. The Cognitive activation theory of stress (CATS) explains a connection between stress, coping, disease and health, where prolonged experience of stress can lead to illness and disease. Objective: Previous studies show that slow post-meal walking after a carbohydrate-rich meal can blunt PPG. Based on this, and considering that the female Pakistani immigrants are shown to have a low intensity in PA, this thesis explores whether slow pre-meal walking also influences the PPG. Walking is easy to perform, thus strengthening the participant’s belief in their ability to cope. A blood sugar curve will make the information easily understandable for the participant. Method: A crossover design, where 11 female Pakistani immigrants participated on three consecutive Mondays. All had previously participated in a study observing a good effect on PPG when post-meal walking was performed after an energy-rich meal. On day 1, the control day, the participants sat resting before ingestion a portion of cornflakes. The blood sugar level was measured regularly over the next two hours and plotted on a curve for each participant. The next two intervention days, a 20 min pre-meal walk was performed, before the same procedure as day 1 was followed. The pre-meal walking was performed at two different intensities: 50% and 70% of maximal heart frequency. Results: After the meal on the control day, the blood glucose level increased to 8,4 mmol/L, before it decreased down to 6,2 mmol/L after 2h. The blood glucose curve on both of the intervention days did not differ from the control day. Conclusion: In this study, 20 min of pre-meal walking before carbohydrate intake do not seem to influence PPG, as previously has been shown with post-meal walking. Previous research done on pre-meal PA and its influence on the PPG show conflicting results, and further research concerning variety in intensity and length of the PA could be of interest.