Jakt på svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus) - kva er naturlege grenser for forvaltningsområda?

Abstract

Kunnskap om områdebruken til hjorteviltbestandar er viktig for å nå målet om forvaltning på bestandsnivå. For svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus), som lever i eit klimatisk ustabilt miljø i Arktis, er målet at bestandane skal få utvikle seg naturleg utan at menneskeleg aktivitet har nemneverdig påverknad. Jakt på svalbardrein blir gjennomført for rekreasjonsføremål og går føre seg innanfor definerte forvaltningsområde som per i dag er fastlagt utan dokumentert kunnskap om den naturlege avgrensinga til bestandane.

Føremålet med studiet var å evaluere dagens inndeling av forvaltningsområda for svalbardrein og bidra med forvaltningsrelevant kunnskap. Ved bruk av GPS-data frå merka simler har eg analysert områdebruken til individ av svalbardrein og kopla dette mot eksisterande forvaltningsområde. Korleis storleik på leveområde, bruk av berre eitt forvaltningsområde samt kryssing av grensene til forvaltningsområda varierte mellom sesongar og forvaltningsområda vart analysert statistisk ved bruk av blanda modellar (engelsk: ”mixed-effects models”). GPS-merka individ hadde små årlege leveområde i forhold til storleiken på forvaltningsområda. Vinterleveområda var større i vintrar med ising i forhold til vintrar utan ising. Individ var i større grad stadbundne til berre eitt område i jaktsesongen i forhold til sommarsesongen og vintersesongen. Utveksling av individ var betydeleg mellom forvaltningsområda Reindalen og Colesdalen der individ i Reindalen kryssa grensene til forvaltningsområda hyppigast. Merka dyr i forvaltningsområda Sassen og Diabas var stasjonære gjennom heile året og kryssa sjeldan grensene. For Sassen og Diabas inkluderte data berre eitt år medan Reindalen og Colesdalen bidrog med fem år. Avgrensinga av dei eksisterande forvaltningsområda Sassen og Diabas samsvarar godt med områdebruken til merka svalbardrein i desse områda. Områdebruken tilseier at svalbardrein i Reindalen og Colesdalen bør forvaltast som ein bestand. Føresett at forvaltninga tek omsyn til dette, kan eksisterande forvaltningsområde behaldast og framstå som føremålstenlege ved at omkringliggjande område kan fungere som refugiar.

Dette studiet er det fyrste som knyter individbaserte studiar på områdebruken til svalbardrein opp mot forvaltning og samstundes det fyrste som analyserar data frå merka svalbardrein i områda Sassen og Diabas. Studiet mitt dokumenterar korleis områdebruken til delbestandar kan variere mellom relativt nærliggjande område og synleggjer betydinga av områdespesifikk kunnskap for forvaltning av ein hovdyrart der jakt ikkje skal ha påverknad på bestandane.

Abstract Knowledge about cervid populations space use is essential in a management setting where defined goals are to be achieved. For Svalbard reindeer (Rangifer tarandus platyrhynchus), which lives in a harsh arctic environment, the main purpose of management is to protect naturally occurring populations. Controlled and limited hunting is allowed for recreational purposes in specified management units that are set without documentation on the natural borders between svalbard reindeer populations.

The main objective of this study was to evaluate if Svalbard reindeer space use conforms to existing management units. To accomplish this, GPS-data from marked female svalbard reindeer were analysed and related to the management units. Seasonal and spatial variation in home range size, use of more than one management unit and crossing of management borders were statistiacally analysed using mixed-effects models. Marked individuals had small yearly home ranges relative to the average size of the management units. Winter home ranges were larger during winters with groundice compared to winters without. Individuals were to a larger extent stationary to one area in the hunting season than during summer and winter seasons. Flow of individuals was substantial between the management units Reindalen and Colesdalen where individuals marked in Reindalen to the greatest extent crossed the borders. Marked individuals in the management units Diabas and Sassen were in general stationary within one area throughout the year. However, sample sizes differed between management units with only data from one year available from Diabas and Sassen and five years from Reindalen and Colesdalen. The management units Sassen and Diabas conforms to marked reindeers space use and therefore seems appropriate. Documented space use suggests that Svalbard reindeer in Reindalen and Colesdalen should be considered as one population. Assuming that management takes this into consideration existing management units can be retained and surrounding areas used by Svalbard reindeer can function as refuges.

My study is the first to examine Svalbard reindeer space use in a management context and the first to analyse data from marked Svalbard reindeer in the management areas Sassen and Diabas. My study shows how space use of subpopulations can vary between areas on a relatively local scale. This points out the importance of area specific knowledge in the case where management of a ungulate species should ensure no influence of hunting on the populations.