Effekt av jordtype og naboskap på blomstring i tidlig restaureringsfase

Abstract

Menneskeskapte endringer i landskapet og innføring av fremmede arter er noen av de mange miljøutfordringene vi har her i Norge. Et viktig skritt for å sikre det biologiske mangfoldet og økosystemprosesser nå og for fremtiden var innføringen av naturmangfoldloven (2009). Å hindre spredning av fremmede organismer er en viktig del av loven. En måte å hindre en slik spredning, samtidig som vi passer på det biologiske mangfoldet, er gjennom bruk av stedegent materiale i en revegeteringsprosess. I denne oppgaven undersøkes det om jordtype og tilsåing av lokale arter, enkeltvis og i blanding, har betydning for fertilitet (blomstring). I dette såforsøket, utført i et alpint området, ble det brukt fire forskjellige jordtyper, grov mineraljord, fin mineraljord, organisk torv og organisk toppjord. På disse jordtypene ble det sådd fire forskjellige frøbehandlinger; sauesvingel, fjellrapp, seterfrytle, samt de tre artene sådd i en blanding. Resultatene viser at de organiske jordtypene har klart høyest fertilitet, og av de fire frøbehandlingene gjorde tilsåing i blanding det klart best. Egenskapene til organisk jord gjør at denne egner seg bedre enn mineraljord. Dette er trolig på grunn av at organisk jord beskytter frøene fra elementene, som temperatur og vind, samt holder bedre på fuktighet. Planter som vokser i områder med høyt stressnivå, som alpine områder, kan ha en positiv innvirkning på hverandre. Denne fasiliteringen kan skje i form av bedre beskyttelse fra elementene og binding av mer fuktighet i jorden. Samtidig som det kan være fasilitering mellom artene er det også påvist en grad av konkurranse i dette samspillet. I et forvaltningsperspektiv vil det trolig gi best resultat i form av et godt vegetasjonsdekke av de tilsådde artene, og så en blanding av to eller flere gressarter på et substrat som inneholder en viss mengde organisk materiale.