Aggregatstabilitet i jord med ulike nivåer av plantetilgjengelig fosfor

Abstract

Aggregatstabilitet brukes som et mål for å vurdere en jords strukturelle kvalitet. Det er viktig å opprettholde høy aggregatstabilitet for å bevare jordens produktivitet, minimere jorderosjon og miljøforurensing som følge av dette. God aggregatstabilitet er dermed en forutsetning for bærekraftig jordbruk. Gjødslingspraksis i Norge over mange tiår har ført til at mye norsk jordbruksjord har høye nivåer av plantetilgjengelig fosfor (P). Økte P-nivåer i jord vil i teorien redusere plantenes behov for å danne symbioser med mykorrhizasopp. Mykorrhizasopp skiller ut glomalin, et protein som regnes for å være spesielt viktig i dannelsen av stabile jordaggregater. Man forventer derfor at et høyere P-nivå kan resultere i færre sopphyfer og lavere glomalinproduksjon som igjen kan føre til dårligere aggregatdannelse og stabilisering. Målet med denne oppgaven er å undersøke hvordan fosfortilstanden i jord påvirker aggregatstabilitet.

Aggregate stability is used as a measure to assess the structural quality of a soil. It is important to maintain high aggregate stability to preserve soil productivity, minimize soil erosion and degradation, as well as environmental pollution derived from this. Thus, high soil aggregate stability is a requisite for sustainable agriculture. Fertilization practices over many decades have led to high plant available phosphorus (P) levels in many Norwegian agricultural soils. Increased P levels in soils will in theory reduce the plants' need to form symbiosis with mycorrhizal fungi. Mycorrhizal fungi secrete glomalin, a protein, which is considered to be of particular importance in the formation of stable soil aggregates. As a result of higher P levels, fewer fungal hyphae and less glomalin production are expected, which in turn may lead to poorer aggregate formation and stabilization. The aim of this thesis is to investigate how the phosphorus status of the soil affects aggregate stability.