Out of breath : entrapping the denitrifier Paracoccus denitrificans in anoxia and rescuing it by spikes of oxygen

Abstract

N2O er en dobbel fare, da det er en kraftig drivhusgass, og den største kjemiske svekkeren av ozonlaget som ikke er regulert av Montrèalprotokollen. Utslippene har økt på grunn av økt mikrobiell aktivitet som igjen skyldes økt menge reaktivt nitrogen i miljøet, som primært kommer fra menneskelig bruk av kunstgjødsel. Heterotrofe denitrifiserende bakterier er muligens den største kilden til N2O, men også ett mulig «sluk», siden de har det eneste enzymet som spesialiserer i å redusere N2O. Forståelse av denitrifikasjonsenzymene på ett regulatorisk nivå vil hjelpe oss å lage modeller som kan hjelpe oss i å redusere N2O utslipp i fremtiden. Denne masteroppgaven utforsker hvordan modellbakterien Paracoccus denitrificans kan «fanges i anoksia»: i teorien er dette mulig om cellene opplever en plutselig fjerning av alt oksygen, fordi de da mangler energi til å syntetisere de enzymene som kan sette den i stand til å respirere anoksisk (denitrifisere). Eksperimentene ga oss økt regulatorisk innsikt. Masteroppgaven var delt i tre deler. Den første delen var å finne en effektiv metode for å fange P. denitrificans, dette lyktes med oksygenfjerningsmetoden med kallenavnet «GOX», som bruker glukose og enzymene glukose oksidase og katalase for å fjerne rester av O2 i flasker. Min andre oppgave var å bruke GOX for å «fange» P. denitrificans i anoksi. Dette ble gjort via robotinkubasjon en stamme P. denitrificans celler med det genmodifiserte genet nirS:mCherry, som lager ett fluoriserende rødt protein når nirS (nitritt reduktase) blir uttrykt. Disse cellene ble også farget med «FITC» Fluorescencs Isitiocyanate, ett fluoriserende grønt fargestoff som binder seg på kovalent til proteiner på cellens overflate. Dette lyktes også, via målinger av gasskinetikk og fluorescens mikroskopi. Min tredje og siste oppgave var å demonstrere oppgave 2 med ett flow cytometer, da dette ga flere fordeler, spesielt tidsbesparelse, kontra fluorescens mikroskopi. Også dette lyktes. Oppgaven som helhet viste viktigheten av O2 til å rekruttere denitrifikasjonsenzymer når anoksi nærmer seg; før alt oksygenet er brukt opp. Fenomenet ble observert i P. denitrificans , men man kan forvente at andre denitrifiserende bakterier har det samme behovet for å sysntetisere denitrifikasjonsenzymer i forkant av anoksia.

N2O, is a double danger, as it is a potent greenhouse gas, and the largest depleting substance of the ozone layer not regulated by the Montrèal protocol. The emissions have increased due to increased microbial from increased N inputs, mostly due to anthropogenic use of fertilizers. Heterotrophic denitrifiers are possibly the largest source of N2O, but also a potential sink, as they have the only enzyme that specialize in reducing N2O. Understanding the regulation of denitrification pathways at regulatory level will help us in creating models to help mitigate N2O emissions in the future. This thesis explored how the model organism denitrifier Paracoccus denitrificans can become “entrapped in anoxia”: in theory, this is possible if cells are exposed to a sudden removal of all oxygen, because they would then lack the energy to synthesize the enzymes needed to enzymes for anaerobic respiration (denitrification). The experiments provided us with an increased knowledge of the regulatory biology. The thesis was subdivided into three parts. The first part was to find an effective entrapment assay, that proved fruitful with the enzymatic O2 scavenging method nick named “GOX”, utilizing the enzymes glucose oxidase, catalase combined with glucose to scavenge trace amounts of O2 in experimental bottles where anoxia is important. My second task was to entrap P. denitrificans in anoxia using GOX. This was achieved by robot incubation, using a genetically modified strain of P. denitrificans, that expressed a red fluorescent protein, mCherry, when the gene nirS (nitrite reductase) was expressed. Cells of this strain was also stained with FITC, “Fluorescence Isothiocyanate”, a fluorescent green dye, binding covalently to proteins on the cell surface. This task was also successful, as measured by fluorescence microscopy and gas kinetics. My final task was to demonstrate the previous task using flow cytometry, a method that offered several advantages, chief among them time-saving, contra fluorescence microscopy. This task was also successful. This master thesis illuminates the crucial role of O2 when recruiting enzymes for anoxic respiration. The phenomenon was observed in the model organism P. denitrificans, but is expected to be relevant also for other denitrifying organisms.