Mat, miljø og utvikling : u-hjelpens historie ved Norges landbrukshøgskole 1964-1990

Abstract

I over 150 år har norske misjonærer bidratt til utvikling blant fattige folkegrupper i Afrika og Asia, bl.a. gjennom etablering og drift av skoler og helseinstitusjoner. Utviklingshjelp i offentlig regi er derimot et tiltak som først kom i gang i tida etter den andre verdenskrigen.

Også de første åra etter krigen var temaet lite aktuelt. Etter vestlig målestokk var Norge sjøl et fattig land, som tok imot økonomisk og teknisk hjelp fra andre land, i første rekke USA (Marshallhjelpen). Alle tilgjengelige ressurser ble satt inn for å bygge opp landet etter skadene under krigen og til å skaffe boliger og arbeidsplasser til fem nye årsklasser.

Det første offentlige tiltak som hadde som formål å yte bistand til enda fattigere land, var India-hjelpen, som ble vedtatt i 1952 og kom i gang året etterpå. I 1962 ble Norsk Utviklingshjelp etablert som et eget organ innafor Utenriksdepartementet. Men allerede i 1961 hadde Kirkens Nødhjelp satt i gang et stort utviklingsprosjekt i Abakaliki, Nigeria. Til dette prosjektet var det rekruttert flere personer med landbruksbakgrunn, bl.a. to NLHkandidater. Omtrent samtidig ble to andre kandidater fra NLH engasjert av Det Norske Misjonsselskap til å lede oppbygginga av en jordbruksskole på Madagaskar.

På denne tida tok det også til å komme enkelte studenter fra afrikanske og asiatiske land for å studere ved NLH. Og i 1963 fikk en NLH-professor et krevende internasjonalt oppdrag: Å være rådgiver for regjeringen i Pakistan. Dette viste at kompetanse på de fagområda som NLH omfatter, ville bli etterspurt i bistandsarbeidet. Tida var moden for å drøfte hvordan NLH kunne bidra til å dekke dette behovet best mulig. Sia har omfanget av denne virksomheten auka år for år og er nå et av de store aktivitetsområdene ved NLH.