Miljømerking og miljødifferensiert merverdiavgift : for et rettferdig, kostnadseffektivt og bærekraftig forbruk

Abstract

Menneskeskapte miljø- og klimarelaterte utfordringer er i hovedsak et resultat av forbruk. Opprettholdelse av klodens økosystemer synes å være avhengig av et globalt forbruk som krever betydelig mindre ressurser per person, en hva tilfelle er i dag. Både volum, forbruksmønster og teknologiutvikling kan påvirkes politisk, gjennom miljøøkonomiske virkemidler. Dette vil igjen ha betydning for tilbud og etterspørsel av forbruksvarer. Risikoen for å virke inn på den økonomiske veksten, blant annet gjennom miljølekkasje, har likevel begrenset bruken av virkemidler.

For å sikre et mer bærekraftig globalt forbruk, foreslår denne oppgaven en økt bruk av miljøøkonomiske virkemidler. Det tas likevel høyde for at landets konkurranseevne ikke skal svekkes mot utenlandske aktører ved bruk av disse virkemidlene. Forslaget går ut på å kombinere et miljømerkesystem og en miljødifferensiert merverdiavgift, basert på produktene sin totale miljøbelastning.

Dagens produktmerkingssystem stiller særlige krav til forbrukerens undersøkelsesplikt, og gjør det vanskelig å skaffe seg et helhetlig bilde av miljøbelastningen til en vare eller tjeneste. Uten slik kunnskap forhindres forbrukeren i å ta kunnskapsbaserte valg, som igjen er medvirkende til et uvitende og ansvarsløst forbruk. Det foreslåtte miljømerkesystemet fordeler alle produkter inn i fire fargegrupper fordelt etter produktets totale miljøbelastning, med mulighet for en relativ miljøsertifisering innad i hver gruppe, tilsvarende dagens Svanemerket. Miljøbelastningen regnes ut gjennom en miljøkonsekvensutreding basert på en livssyklusanalyse av produktets påvirkning på økosystemtjenester. Dagens skattesystem er basert på teorien om at miljøavgifter i størst mulig grad legges der miljøskaden oppstår. Dette fører til at miljøbelastningen fra produksjon og transport for varer solgt i Norge, men produsert i uregulerte markeder, ikke blir innberegnet. En slik politikk kan sies å gi et konkurransemessig fortrinn til de produkter som produseres i ukontrollerte markeder, der de ikke har blitt ilagt miljøavgifter. Denne problemstillingen kan føre til miljølekkasje og tapte arbeidsplasser, ved at produksjon flyttes fra regulerte markeder til uregulerte. En teoretisk optimal miljøbeskatning fungerer følgelig ikke fullt ut i praksis. En konsekvens av dette er at myndighetenes bruk av miljøavgifter på nasjonalt utslipp dempes. Det foreslåtte miljødifferensierte merverdiavgiftssystemet etterstreber å fange opp denne markedssvikten, ved å ilegge ressurskrevende produkter som ikke har blitt belastet for sitt miljøavtrykk, en høyere merverdiavgift. Tilsvarende vil avgiften for mindre ressurskrevende produkter reduseres. Merverdiavgiftssatsene skal i utgangspunktet fordeles i fire satser basert må miljømerkesystemets fargegrupper. Satsene er foreslått satt til 5-, 20-, 35-, 50 prosent, med mulighet for fem prosent reduksjon ved sertifisering av miljømerket EU Ecolabel. På denne måten søker forslaget å påvirke forbruket i en kunnskapsbevisst retning. Videre vil det sikre at varer og tjenester solgt i Norge får samme markedsbetingelser og blir belastet en rettferdig miljøpris, basert på de miljømessige kostnadene forbundet med produktet sitt økologiske fotavtrykk. Slik kan modellen stimulere til økt bærekraftig produksjon og forbruk. Systemet tilsier en noe høyere administrasjonskostnad for næring og myndigheter, men vil utover dette ikke ha som hensikt å belaste samfunnet med ytterligere kostnader. Systemet sikter seg inn mot å være selvregulerende, slik at høyere avgifter på miljøbelastende produkter finansierer lavere merverdiavgiftssatser for produkter med mindre miljøbelastning.

The main cause of environmental challenges relates to consumption. A global consumption that requires significantly fewer resources per person seems to be crucial for maintaining the planet's ecosystems. Volume, consumption patterns and technology development can be politically influenced, through economic instruments. However, the risk of impacting on economic growth, has limited the use of such instruments. To ensure a more sustainable global consumption, this thesis proposes an increased use of such economic instruments. Nevertheless, it is considered that the country's competitiveness should not be weakened against foreign actors, by using these tools. The proposal is to combine an ecolabelling system and an environmentally differentiated value added tax based on the products' total environmental impact. Today's product labelling system makes it difficult to obtain a comprehensive image of the environmental impact of a good or service. Without such knowledge, the consumer is prevented from taking knowledge-based choices, which in turn contributes to an ignorant and irresponsible consumption. The proposed ecolabelling system distributes all products into four colour groups, based on the total environmental impact of the product, with the possibility of a relative environmental certification within each group. Environmental impact is calculated through an environmental impact assessment based on life cycle analysis of the product's impact on ecosystem services. Today's tax system is based on the theory that environmental taxes should be charged directly where environmental damage occurs. This means that the environmental impact from production and transport for goods sold in Norway, but produced in unregulated markets, is not reported. Such a policy can be said to give a competitive edge to the products produced in uncontrolled markets, where they have not been subjected to environmental taxes. This problem can lead to environmental leakage and lost jobs, by businesses moving production from regulated markets to unregulated. Consequently, a theoretically optimal environmental taxation does not work fully in practice. One consequence of this is that government's use of environmental taxes on national emissions is curtailed. The proposed environmental differentiated value-added tax system strives to capture this market failure, by imposing resource-intensive products that have not been charged for its environmental impact, a higher value-added tax. Similarly, the fee for less resource-intensive products will be reduced. The value-added tax rates should initially be divided into four sets based on the ecolabel system's colour groups. The rates are suggested set to 5-, 20-, 35-, 50 percent, with the possibility of a five percent reduction with the EU Ecolabel certification. In this way, the proposal seeks to influence consumption in a knowledge-conscious direction. Furthermore, it will ensure that goods and services sold in Norway get the same market conditions and are charged a fair environmental price based on the environmental costs associated with the product's ecological footprint. This way the model can stimulate increased sustainable production and consumption. The system implies a somewhat higher administrative cost for the industry and the authorities, but in addition to this it does not have the purpose of charging society for additional costs. The system aims to be self-regulating so that higher value-added tax rates on environmentally damaging products finance lower value-added tax rates for products with less environmental impact.