Sondringen mellom tinglige og obligatoriske rettigheter med vekt på fast eiendom

Abstract

Temaet for denne juridiske avhandlingen er sondringen mellom tinglige og obligatoriske rettigheter, med vekt på fast eiendom. At en rett er tinglig vil si at retten følger eiendommen, og at den normalt kan gjøres gjeldende overfor andre enn de partene som inngikk avtalen. At en rett er obligatorisk kjennetegnes derimot ved at den kun binder de forpliktede.

I norsk og nordisk rett har det vært en viss tradisjon for å skille mellom tinglige og obligatoriske rettigheter. Etter hvert ble sondringen kritisert i nordisk rettsteori. En del kritikere mente det ikke var mulig å oppstille et logisk skille mellom tinglige og obligatoriske rettigheter, og dermed at sondringen var uegnet til å danne grunnlag for en systematisk oppdeling av formueretten. I senere tid er det flere som har tatt til orde for å igjen anvende sondringen, noe som fornyer tematikkens relevans.

Ved anvendelse av alminnelig juridisk metode vil oppgaven analysere syv rettsområder hvor loven muligens legger opp til et skille mellom tinglige og obligatoriske rettigheter.

Formålet med avhandlingen er å fremstille temaet på en pragmatisk måte, uten intensjon om å skape vanntette skiller. Funnene vil forhåpentligvis være verdifulle innspill i den pågående debatten.

The topic of this dissertation is the distinction between proprietary and personal rights with an emphasis on real estate. Proprietary rights entail that the rights are ensuing the property itself, and that usually, it will be valid for future parties. Conversely, when a right is obligatory it is only binding for the parties of the original agreement.

Within Norwegian and Nordic juridical practices there has been an informal distinction of proprietary and personal rights. However, this distinction was later criticised by academic practitioners in the Nordic countries. Some of the critics argued that it was impossible to create a logical distinction of proprietary and personal rights, and that this differentiation was inappropriate as a basis for the systematic partition of obligations. However, several practitioners have lately opened up to reviving this practice, which increases the relevance of this topic.

By applying common juridical methodology, the dissertation will analyse seven juridical areas where the law possibly opens up to a clear distinction of proprietary and personal rights.

The purpose of the dissertation is to present the topic in a pragmatic manner, without aspiring to create precise distinctions. However, the findings may be relevant contributions to the ongoing debate.