Fra tradisjonell transportplanlegging til bærekraftig mobilitet : kan Oslos sykkelsatsing være et tegn på et paradigmeskifte?

Abstract

Bilbasert byutvikling hvor areal ikke nødvendigvis henger sammen med transportsystem, hadde lenge vært en favorisert måte å planlegge byer på. Alminnelig tilgang til bil hadde bidratt til at folk bosatte seg lengre unna bykjernen, noe som hadde ført til både romlig og sosial splittelse. De individuelle fordelene i form av mobilitetsfrihet og tidseffektivitet utkonkurrerte andre transportformer. Med ny kunnskap som fremmer fordeler ved å reise alternativt, har det de siste årene vært større fokus på å snu denne trenden. Nasjonale mål er tydelige på at all vekst i persontrafikken i storbyområder skal skje med kollektivtransport, sykkel og gange. Men det er kommunene som har hovedansvaret for implementering av nødvendige tiltak som bygger under dette målet. I Oslo har det lenge vært et ønske om bedre tilrettelegging for sykler, men lite har skjedd. Det har vært en plan som har vært gjeldende siden 1999, og selv om det har gått 18 år, er sykkelveinettet fremdeles ikke ferdig utbygd. Den mest dominerende syklistgruppen i Oslo har lenge vært, såkalte transportsyklister; det er voksne yrkesaktive menn som prioriterer rask ferdsel, og finner seg i ulike trafikkforhold. Planen for hovedsykkelveinettet fra 90-tallet var rettet mot denne målgruppen. Mens den nye planen for sykkelveinettet som ble utarbeidet i 2016 har som mål å gjøre Oslo til en sykkelby for alle. Det er ønsket å bygge et sykkelveinett som er forutsigbart og oppleves som trygt å sykle i. Begge planene bygger ikke bare på to ulike målsettinger, men også helt forskjellige idé- og kunnskapsgrunnlag. Spørsmålet er om den nye sykkelplanen kan være et tegn på at Oslo er i en overgangsfase til et nytt mobilitetsparadigme? Målet med denne oppgaven er å undersøke den teoretiske tilnærmingen til sykkeltilrettelegging ut fra innholdet i planene, og forsøke å finne svar på om Oslo er på vei til et nytt transportparadigme. Samtidig skal det undersøkes hvordan bruker kommunen holdningsskapende tiltak for å fremme sykkel som transportmiddel blant befolkningen, og med dette skape større aksept for sykkel.

For a long time, car-based urban development of cities where new developed areas were not necessarily connected to public transportation systems had been a favored way of planning cities. Regular access to cars had helped people to settle further away from the city center, which had led to both spatial and social division. The individual benefits in terms of mobility and time efficiency had outcompeted other modes of transport. However, in recent years there has been greater focus on changing this trend, and with the use of new knowledge to find solutions that emphasize the benefits of traveling alternatively. National goals are clear: all growth in passenger traffic in large urban areas in Norway should be taken by public transport, bicycle and walking. The municipalities have the main responsibility for implementing the necessary measures for the goals to be reached. In Oslo, there has been a desire for better facilities for cycling for a long time, but little has been done. The current plan was approved in 1999, and even though 18 years have passed, the bikeway network is still not finished. The most dominant cyclists-group in Oslo have for a long time been transport cyclists; they have been characterized as employed, adult males who prioritize fast speed while cycling, and find themselves in different traffic situations. They were the target group of the plan in the 1990’s. The new plan for the bikeway network, which came in 2016 (not approved yet) aims at making Oslo a bicycle-friendly city for everyone. It is desirable to build a bikeway network that is predictable and perceived as safe to ride on. Both plans are based on two different goals, as well as entirely different ideas and knowledge. The question remains, whether the new cycle plan could indicate that Oslo is facing a transition phase to a new mobility paradigm? The aim of this thesis is to investigate the theoretical approach to bicycle planning based on the content of the plans, and to try to find out if Oslo is on its way to a new transport paradigm. At the same time, it will be examined how the municipality of Oslo emphasizes use of attitude-building measures to promote cycling as a mode of transport among the population and create greater acceptance towards bicycling.