Agricultural investments for development in Tanzania: reconciling actors, strategies and logics?

Abstract

Agricultural investments carry opportunities and risks for smallholders, rural communities, and the environment. This thesis investigates the potentials and limitations of smallholder-inclusive agricultural investments in Tanzania as a development strategy through an in-depth study of private sector-led efforts to develop commercial partnerships between smallholders and large agricultural estates in Tanzania’s Southern Agricultural Growth Corridor (SAGCOT). Drawing on a multiple methods, nested case study approach, the thesis investigates how smallholders and nucleus estates in two ‘outgrower’ (OG) schemes, a form of contract farming that is promoted within SAGCOT, are navigating their relationships in practice and explores what implications this has for smallholder livelihood vulnerability and resilience, and agricultural investment, risk management, and climate adaptation strategies at different scales. The thesis comprises five separate, but interrelated, papers that draw on and combine insights from the literatures on contract farming and OG schemes, sustainable rural livelihoods, rural vulnerability, resilience and adaptive capacity, and responsible and inclusive agro-investment governance. The findings show that it is difficult to reconcile the different actors, strategies and development logics and paradigms that OG schemes combine in practice. There is inherent complexity, including potential trade-offs and conflicting values and interests in agro-investments that combine public- and private sector actors, small- and large-scale farmers, and normative development goals. Variations in the contracted crops and their markets, the agro-ecosystems in which they are grown, and in the ownership structure, level of smallholder voice, and types of risks and rewards that small- and large-scale producers in the two schemes face challenge generalized assumptions about their potentials and limitations as a development strategy. While national policies and strategies promote OG schemes as part of a linear agricultural ‘modernization’ strategy aimed at increasing agricultural productivity and profitability, the findings show that smallholders engage in OG production as part of their efforts to diversify and secure their livelihoods and reduce their vulnerability to risks and uncertainties. The findings moreover raise questions about the viability and sustainability of the nucleus estates connected to the schemes, about the ‘theory of change’ that underpins their promotion as a development strategy, and about the state’s ability and willingness to enforce a level playing field for responsible and inclusive agricultural investment. Taken together, the findings show that OG schemes are part of a more dynamic and complex smallholder development pathway than what is envisaged in national strategies and plans.

Landbruksinvesteringer medfører både muligheter og utfordringer for småbrukere, bygdesamfunn og miljøet. Denne avhandlingen ser på mulighetene og begrensningene ved å inkludere småbønder i landbruksinvesteringer som en del av Tanzanias utviklingsstrategi. Avhandlingen undersøker dette gjennom en dybdestudie av tiltak ledet av privat sektor for å utvikle kommersielle samarbeid mellom småbrukere og store landbrukseiendommer i Southern Agricultural Growth Corridor (SAGCOT) i Tanzania. Ved hjelp av kombinerte metoder, altså en nestet kasusstudie-tilnærming, undersøker avhandlingen hvordan små og store bønder i to «outgrower»- (OG)-ordninger (en form for kontraktlandbruk som promoteres innenfor SAGCOT) styrer forholdene seg imellom i praksis. I tillegg utforskes hvilke implikasjoner dette har for småbrukere når det gjelder levebrødets sårbarhet og robusthet, samt risikostyring og investerings- og klimatilpasningsstrategier på ulike skalanivåer. Avhandlingen består av fem selvstendige, men relaterte artikler som bygger på og kombinerer momenter fra litteratur som omhandler kontraktlandbruk og OG-ordninger, bærekraftige rurale levebrød, rural sårbarhet, robusthet og tilpasningskapasitet, samt ansvarlig, inkluderende styring av landbruks-investeringer. Funnene viser at det er vanskelig å forene de ulike aktørene, strategiene og utviklingslogikkene og -paradigmene som OG-ordningene i praksis kombinerer. Det er en iboende kompleksitet, som innebærer mulige kompromiss og motstridende verdier og interesser i landbruksinvesteringer som kombinerer offentlig-private samarbeid, små- og storbønder og normative utviklingsmål. Variasjoner i de kontraktfestede avlingene og markedene for disse, i landbruksøkosystemene som de dyrkes i, hvorvidt småbøndene får en stemme, og typene risikoer og belønning som små og store produsenter i de to ordningene møter, utfordrer generaliserte antakelser om muligheter og begrensninger i en slik utviklingsstrategi. Mens nasjonale retningslinjer og strategier fremmer OG-ordninger som en del av en lineær «moderniseringsstrategi» for å øke produktiviteten og lønnsomheten i landbruket, viser funnene at småbønder bruker OG-produksjon som en av flere måter for å diversifisere og sikre levebrødet sitt og redusere sårbarheten for risiko og usikkerhet. I tillegg reiser funnene spørsmål om levedyktigheten og bærekraftigheten til de store landbrukseiendommene tilknyttet ordningene, om «endringsteorien» som ligger til grunn for å fremme dem som utviklingsstrategi og om statens evne og vilje til å håndheve rettferdige vilkår for ansvarlig og inkluderende landbruksinvestering. Sammen viser funnene at OG-ordninger er en del av en mer dynamisk og kompleks utviklingsvei for småbrukere enn det bildet som er dannet i nasjonale strategier og planer, tilsier.