Kulturminner i Oslos byutvikling : et strategisk perspektiv på Byantikvarens praksis med alternative planforslag

Abstract

Coordination of interests in spatial planning processes have gained increased attention among planning-theorists and law-makers. The related problems are comprised of multiple aspects, such as planning-ideals and planning cultures, as well as the approach to conflict and relationship between actors in planning. This thesis examines the use of one specific practice for coordination and consideration of its sectorial tasks, by the Oslo Cultural Heritage Management Office, in some spatial zoning cases in the urban development in Oslo. Through work-practice I became aware of one of the methods used to reach inclusion of such sectorial tasks, is a practice where the Cultural Heritage Management Office in the ultimate consequence can make their own alternative spatial plan, to compete with an original privately promoted spatial plan, if the office finds the consideration to given cultural heritage in the given spatial area, are insufficient. I raise questions about whether this is an expedient method of coordinating their demanded considerations, into a spatial planning process. On closer inspection it becomes obvious that the arrangement of making alternative spatial plans came in to practice under the influence of an earlier planning legislation and an earlier ideal for planning. The arrangement better suits an existence under this older law and an older set of ideals. The thesis finds that our newest planning legislation produces other tools for coordination in spatial planning processes, which gives the opportunity to produce planning processes that may give less chance of the need for alternative spatial plans. By a strategic approach one could clarify a spatial plans needed considerations in advance of a specific spatial planning project.

Samordningsspørsmålet i arealplanlegging har fått mye oppmerksomhet blant planteoretikere og lovgivere de senere årene. Spørsmålet omfavner flere aspekter, som planidealer og plankulturer, men også forholdet til konflikt og forholdet imellom planleggingens aktører. Oppgaven ser nærmere på hvordan en spesifikk sektor, Byantikvaren i Oslo, praktiserer for å innarbeide sine sektorhensyn i noen tilfeller, i byutviklingen i Oslo. Igjennom arbeidspraksis har jeg blitt oppmerksom på at en av metodene etaten benytter seg av for å innarbeide slike hensyn, er en ordning hvor etaten i ytterste konsekvens, ved publisering for offentlig ettersyn, kan fremlegge sitt eget planforslag til politisk behandling, parallelt med en privat forslagstillers hovedforslag, hvis etaten mener kulturminnehensyn ikke er tilstrekkelig innarbeidet i det opprinnelige (hoved-) forslaget. Det reiste seg da spørsmål om hvorvidt dette er en formålstjenlig måte å søke innordning/samordning av sektorhensyn i plansaker på. Ved en nærmere gjennomgang fremgår det at ordningen med alternative planer stammer fra tidligere lovgivning (plan- og bygningsloven av 1985) og videre undersøkelser knytter ordningen til planidealer fra denne lovens tidlige gyldighetsperiode. Ordningen bærer preg av å ha oppstått under et inkrementelt forhandlingsplanleggingsideal. Oppgaven viser videre at vi med ny planlov har fått nye muligheter til å drive og oppnå samordning på, og at andre planidealer har en mulighet for å produsere planprosesser som kan innebære at man ikke får behov for å produsere et alternativt forslag, for å få innarbeidet sektorhensyn i plansaker. Med en strategisk tilnærming til planleggingsarbeid og planprosesser får man mulighet til å avklare nødvendige hensyn i forkant av konkrete reguleringsarbeider som er knyttet til prosjekter.