Utfordringer ved den geografiske avgrensingen i saker etter jordskiftelova § 3-30 : med særlig vekt på skillet mellom domstol og forvaltning

Abstract

Tema for masteroppgaven er behandling av saker om fordeling av planskapt netto verdiøkning etter ny jordskiftelov av 21. juni 2013, § 3-30.

Den nye lov om fastsetjing og endring av eigedoms- og rettshøve på fast eigedom m.m. av 21. juni 2013 nr. 100 (jordskiftelova), som trådte i kraft 1. januar 2016, ga hjemmel til jordskifteretten til å fordele planskapt netto verdiøkning. Det er forutsatt at planmyndighetene skal foreta den geografiske avgrensingen, og at jordskifteretten skal foreta fordelingen etter jordskiftelova § 3-30. Dette kobler de to lovene sammen.

Formålet med oppgaven er å se på hvilke utfordringer som jordskifteretten får ved at det nå er planmyndighetene, som er en del av forvaltningen, som skal foreta den geografiske avgrensingen i saker etter jordskiftelova § 3-30. Dette er et unntak fra jordskiftelova § 6-9, der det fremgår at jordskifteretten skal foreta den saklige og geografiske avgrensingen innenfor rammene av hva partene har kommet med krav om, og fått ytret seg om. Dette gir noen utfordringer for jordskifteretten i forhold til uavhengighetsprinsippet og skillet mellom domstol og forvaltning. Etter min mening er endringen gjort uten å problematisere om skille mellom domstol og forvaltning er tilstrekkelig ivaretatt. Dette er et virkemiddel som benyttes av andre land, som har organisert jordskifte som en selvstendig forvaltningsmyndighet, og ikke domstol slik som i Norge. Det er derfor ikke problemfritt å implementere virkemidlet i det norske systemet, og det er noen av de problemene jeg ønsker å belyse i min oppgave. Derfor har jeg valgt problemstillingen: Juridiske utfordringer ved avgrensingen av jordskifteområdet i saker etter jordskiftelova § 3-30. For å konkretisere er det valgt en delproblemstilling: Er skille mellom domstol og forvaltning tilstrekkelig jf. uavhengighetsprinsippet?

Jordskiftelova § 3-30 er en videreføring av utgått Lov om jordskifte o.a. av 21. desember 1979 nr. 77 (jordskifteloven av 1979) der fordeling av arealverdier og kostnader var hjemlet i § 2 bokstav h. Det er gjort en del endringer, men siden det ikke er behandlet noen saker etter den nye loven, eller kommet noen ny veileder, er det relevant for forståelsen å se på den gamle loven først. Jeg har derfor intervjuet tre kommuner og fire jordskifteretter. Hensikten med intervjuene var å belyse de forskjellige tilnærmingene til kommunene som planmyndighet, og jordskifterettene som domstol, hadde til temaet.

Den nye måten å behandle sakene om fordeling av planskapt netto verdiøkning på legger opp til et samarbeid mellom domstol og forvaltning, som det ikke er anledning til etter den norske modellen. Det er mye som tyder på at planmyndigheten er pålagt en oppgave fra lovgiver de ikke har kompetanse til å utføre. Virkemidlet blir omtalt som et gjennomføringsvirkemiddel, men siden jordskifteretten er en domstol kan de bare legge opp til, og ikke sørge for at gjennomføringen blir utført. Det er derfor et gjennomføringsvirkemiddel uten en gjennomføringsdel.

The topic of the Master's thesis is the handling of cases concerning the distribution of increased net value of properties created by zoning plans in the new Land Consolidation Act of 21 June 2013, § 3-30.

The new Land Consolidation Act of 21. June 2013, which was implemented on 1. January 2016, gave the Land Consolidation Court authority to distribute the increased net value of properties created by zoning plans. Planning and Building Act of 27. June 2008 gave the planning authorities the authority to determine that the distribution of net value increase of properties would apply to a zoning plan, or parts of a zoning plan, pursuant to the Planning and Building Act section 12-7, no. 13. It is presupposed that the planning authorities will make a delimitation of the area and that the Land Consolidation Court will execute the distribution pursuant to the Land Consolidation Act § 3-30. This links the two laws together.

The purpose of the thesis was to look at the challenges that the Land Consolidation Court will encounter because the planning authorities, which are part of the administration authority, will now determine the geographical area in cases after the Land Consolidation Act section 3-30. This is an exception from the Land Consolidation Act section 6-9, which states that the Land Consolidation Court shall make the legal and geographical delimitation within the framework of what the parties have claimed and commented on. This poses some challenges for the Land Consolidation Court in relation to the principle that court and administration authorities should operate independent from each other. In my opinion, the change has been made without questioning whether the distinction between the court and administration authorities is sufficient. This measure is used by other countries that have organized land consolidation as an independent administrative authority, and not a court of law like we have in Norway. The Measure can therefore not be implemented without problems in the Norwegian legal system. These are some of the problems I want to highlight in my dissertation. My thesis question is: Legal challenges regarding the delimitation of the geographical area in cases after the Land Consolidation Act section 3-30 And the sub-thesis question is: Is the division between the court and the administration authorities sufficient, according to the principle that court and administration authorities should operate independent from each other?

The Land Consolidation Act section 3-30 is a continuation of the expired Land Consolidation Act of 21. December 1979, where the distribution of area values and costs were pursuant to section 2 letter h. Since there has been little practice of the new Land Consolidation Act, I decided to first look at the expired Land Consolidation Act, to get an understanding of the new act. There has only been one case that followed the 1979 Land Consolidation Act, which was recently closed and is likely to be appealed. That is why I have interviewed three municipalities and four Land Consolidation Courts. The purpose of the interviews were too highlight the different approaches the municipalities, as a planning authority, and the land consolidation courts, as a court of law, had towards the measure.

The new way of handling distribution of the increased net value of properties created by zoning plans, presupposes the cooperation between court and administrative authorities, which is not condoned in the Norwegian model. There is a possibility that the planning authority has been given a task by the legislature that they do not have the sufficient competence to perform. The measure is supposed to be an implementation measure. Since the Land Consolidation court is a court of law, they can only make adaptions, but have no authority to make sure the implementation will be completed. This is why it is an implementation measure without an implementation part.