Om arbeidsmarkedet for funksjonshemmede i Norge : hvilke rom finnes for forbedringer?

Abstract

Har arbeidsmarkedet for funksjonshemmede potensiale for økt sysselsetting? Hva kjennetegner dette markedet og hvorfor er sysselsettingen for denne gruppen stabilt lav når det stadig iverksettes tiltak for å bedre situasjonen? Er dagens politiske virkemidler hensiktsmessige for å oppnå høyere sysselsetting og tilknytning til arbeidslivet for funksjonshemmede? Oppgaven vil utforske disse spørsmålene med fokus på kjennetegn ved sysselsetting og tilknytning til arbeidslivet for funksjonshemmede.

Arbeidskraften er samfunnets viktigste ressurs og arbeid er viktig for den enkelte arbeidstaker ved at det sikrer inntekt, strukturerer hverdagen og bidrar til mestring og sosialt fellesskap. En aldrende befolkning og store fødselskull etter 2. verdenskrig vil føre til store utgifter til alderspensjon og økt behov for helse- og omsorgstjenester i årene fremover. Effekten av dette kan dempes ved å øke skattegrunnlaget eller redusere etterspørselen etter offentlige velferdsytelser. Innlemmelse av flere funksjonshemmede i arbeidslivet vil bidra til dette.

I litteraturen er det tradisjonelt to tilnærminger som tar sikte på å forklare og løse problemet med lav sysselsetting blant funksjonshemmede. På den ene siden er «rettighetsperspektivet», der det fokuseres på at arbeid er en rettighet for alle og at samfunnet må legge til rette for at alle som ønsker arbeid skal få det. Redusering av barrierer og stimulering til arbeidsdeltakelse gjennom inkludering og tilrettelegging presenteres som løsningen på problemet. På den andre siden er «kostnadsperspektivet», der fokuset er at arbeid er en plikt og at alle skal bidra til fellesskapet gjennom arbeid. Trygd blir ansett som et alternativ til arbeid, og økt arbeidsdeltakelse kan oppnås ved å stimulere til arbeid gjennom økonomiske insentiver, inkludert reduserte trygdeytelser.

I denne oppgaven kombineres økonomisk teori med analyser av arbeidsmarkedsdata fra SSB gjort i Stata. Jeg studerer hvordan bedrifter og individer tilpasser seg arbeidsmarkedet og ser etter hvorvidt funksjonshemming påvirker tilpasningen på tilbudssiden og etterspørselssiden. De mest sentrale barrierene i arbeidsmarkedet for funksjonshemmede på etterspørselssiden er produktivitetsbarrierer, kostnadsbarrierer, diskriminerings- og holdningsbarrierer og asymmetrisk informasjon. På tilbudssiden kan reservasjonslønn, tilpasning og andre individuelle forhold representere barrierer.

Majoriteten av funksjonshemmede oppgir å ha redusert arbeidsevne. En tredjedel av alle sysselsatte funksjonshemmede har fått tilpasset arbeidssituasjonen i form av fysiske hjelpemidler, tilrettelegging av arbeidsoppgaver eller redusert arbeidstid, men mange oppgir å ikke ha fått arbeidssituasjonen tilstrekkelig tilrettelagt. Tilrettelegging vil således være en viktig måte å øke tilknytningen og sysselsettingen blant funksjonshemmede på.

Funksjonshemmede har lavere utdanningsnivå, med færre som tar høyere utdanning og flere som har grunnskole eller videregående skole som høyeste fullførte utdanning. Utdanning har positiv effekt på sysselsetting og tilknytning. Et særlig interessant funn er at funksjonshemmede har mer avkastning på utdanning enn funksjonsfriske, noe som antyder at det er nyttig å rette tiltak mot dette. Jeg finner at funksjonshemmede har lavere sysselsetting og jobber betraktelig mer deltid enn funksjonsfriske, og deltidsarbeid er hovedgrunnen til at funksjonshemmede opplever lavere tilknytning til arbeidslivet. Det er mer frivillig deltid blant de funksjonshemmede, noe som kan tyde på at deltidsarbeid er en tilpasningsstrategi for denne gruppen. Jeg argumenterer derfor for at norsk arbeidslivspolitikk må ta dette i betraktning når det iverksettes tiltak for å øke inkluderingen. Flere mindre stillinger rettet mot funksjonshemmede kan være et konkret tiltak. Trygdesystemet må også være utarbeidet på en måte som gjør det mulig å kombinere trygd og arbeid, og særlig stimulere til arbeid for de som har svingende arbeidskapasitet. Den nye uføretrygden som ble innført i 2015 er et steg i riktig retning, selv om vi ser at marginalskatten på økt lønnsinntekt er svært høy.

En hypotese er at funksjonshemmede er mer sysselsatt i offentlige virksomheter, og denne hypotesen forkastes. Gitt oppgavens begrensninger er det rimelig å konkludere med at det offentlige må ta større ansvar for de funksjonshemmede, særlig gjennom konkrete arbeidsrettede tiltak som gir sysselsetting og arbeidserfaring. Arbeidslivet må utformes på en måte som realiserer inkludering og hindrer utstøtning av funksjonshemmede. Det må være lønnsomt for bedrifter å ansette funksjonshemmede slik at inkluderingen blir bærekraftig. Dette innebærer tilrettelegging som sørger for et godt og varig arbeidsliv for arbeidstaker og som bidrar til økt informasjon og holdningsendringer.

Does the labour market for disabled people have the potential to elevate employment? What marks this market and why is employment for this demographic continually low when new measures are regularly made to improve the situation? Are todays political means appropriate in order to achieve higher employment and connection to work force for disabled people? This thesis will explore these questions focusing primarily on employment and attachment to the labour market for disabled people. The labour force is societies strongest resource and employment is important as it secures financial stability, structures days and contributes to a sense of achievement in addition to a social network. An ageing population and numerous baby-booms post World War 2 will contribute to large expenses for old-age pensions and increased demand for health- and welfare services in the years to come. The impact of this can be lessened by increasing taxes or reducing the demand for public welfare benefits. Inclusion of the disabled in the work force would contribute to this.