Formgjevingsprinsipp som hjelpemiddel til å planleggje og utforme utandørs møteplassar i sentrum av mindre, vestnorske tettstadar i rurale omgjevnadar

Abstract

The literature that describes what makes city spaces and meeting places good, are based on and targeted towards urban villages and cities. Is this knowledge directly transferable to villages in western Norway (Vestlandet) in rural environments? The populations in these areas are lower and more spread geographically, in addition to having different challenges and strengths than cities.

This paper therefore asks the question: What design principles should be the foundation for creating outdoor meeting places in centers of small, rural villages in Vestlandet? The example village used for this paper was Sandane village in the municipality of Gloppen.

To answer this question, I have looked at national guidelines for district development, and researched city space and city life literature. I’ve compared this to strengths and challenges that are characteristics typical of small, rural villages in Vestlandet, in addition to personal experience and surveys I have done in Sandane.

The main takeaway from this paper is that designing meeting places in isolation is not good enough. The foundations for meeting places in the villages are too weak to make people want to spend time in them. It is necessary to work holistically to strengthen the village center to make it an attractive place to be. My claim is therefore that creating good meeting places in village centers is as much about development of the village center as it is about the physical design of the meeting places.

The result is a toolbox of design principles that should serve as a foundation for planning and designing meeting places in the rural village centers of Vestlandet. But this is just a tool. It is paramount that projects are tailored to the individual cases, based on cooperation with the local population and knowledge about the relevant strengths and challenges of the village.

Litteraturen som handlar om kva det er som gjer byrom og møteplassar gode, er basert på og retta mot urbane tettstadar og byar. Er då denne kunnskapen direkte overførbar til mindre, vestnorske tettstadar i rurale omgjevnadar? Ikkje berre er folkesetnaden her mykje mindre og dessutan spreidd, tettstadane har òg heilt andre utfordringar og styrker enn kva byane har. Denne oppgåva stiller difor spørsmålet: Kva for formgjevingsprinsipp bør liggje til grunn for utforming av utandørs møteplassar i sentrum av mindre, vestnorske, rurale tettstadar? Sandane sentrum har vore case for oppgåva. For å svare på dette spørsmålet har eg sett på nasjonale føringar for utvikling i distrikta, og teke føre meg kjend byroms- og bylivslitteratur. Dette har eg stilt opp mot styrker og utfordringar som kjenneteiknar typiske mindre, rurale tettstadar på Vestlandet, samt erfaringar og registreringar eg har gjort i Sandane sentrum. Hovudlærdomen frå arbeidet med denne oppgåva er at det ikkje nyttar tenkje utforming av møteplassar isolert sett. Til det er grunnlaget mange slike tettstadar har å jobbe med for svakt til at folk flest har lyst til å bruke tid der. Ein må med andre ord jobbe for å styrke sentrum som ein heilskap slik at det vert ein attraktiv stad å vere. Difor vil eg hevde at det å lage gode møteplassar i slike sentrum handlar minst like mykje om sentrumsutvikling som om den fysiske utforminga av møteplassane. Resultatet er blitt ei verktøykasse med prinsipp som bør liggje til grunn for planlegging og utforming av møteplassar i sentrumsområda i mindre tettstadar i rurale område på Vestlandet. Men dette er berre eit verktøy. Det er avgjerande at kvart prosjekt vert tilpassa kvart enkelte tilfelle, basert på medverknad frå den lokale folkesetnaden og kunnskap om utfordringar og styrker dei aktuelle tettstadane står ovanfor.