Control of rush (Juncus spp.) : an expanding weed in grassland areas in Western Norway

Abstract

The perennial weeds soft rush (Juncus effusus L.) and compact rush (J. conglomeratus L.) have become an increasing problem in grassland in Western Norway and other European countries with high annual precipitation. Their ability to compete in wet soil conditions, high capacity for regrowth after cutting and large-scale production of persistent seeds contribute to their spread. Both may be locally dominant in humid habitats, but soft rush tends to dominate in grasslands of western Norway. Increasing rush infestation in recent decades, changes in agricultural practices and expected climate change demand new knowledge on these species. This thesis examined growth and development of the two rush species. In a growth chamber, regrowth capacity of soft rush and compact rush cut to different stubble heights at different times during the growing season was studied. In a field study, development patterns in aboveground and belowground plant parts from seedling stage to three-year-old rush plants were examined, including the impact of cutting frequency. Seasonal changes in storage reserves in aboveground and belowground plant fractions of both rush species from seedlings to threeyear-old plants (and in soft rush the effects of two cuts per season) were also investigated. A greenhouse study examined the effect of different soil water levels and soil organic matter content on competition between rush and smooth meadow-grass (Poa pratensis L.).

Lyssiv (Juncus effusus L.) og knappsiv (J. conglomeratus L.) er to flerårige ugrasarter som har blitt et økende problem i grasmark, spesielt i kystnære områder på Vestlandet. Problemet er økende også i andre europeiske land med mye nedbør. De to sivartene har spesielt god konkurranseevne under fuktige jordforhold, de har stor gjenvekstevne etter kutting, har stor frøproduksjon og frøene viser stor levedyktighet i jorda i flere tiår. Disse egenskapene bidrar til suksessen til disse artene. Sivartene er kanskje mest kjent for å være problematiske i ekstensivt drevet beite, men også i mer intensivt drevne eng og beitearealer. Begge artene kan på ulike arealer være dominerende under fuktige forhold, men det er et generelt inntrykk at lyssiv er mer utbredt enn knappsiv. Det er forholdsvis lite forskning som er utført på biologi og bekjempelse på lyssiv og knappsiv. Det meste av vitenskapelig studier på biologi og økologi til disse artene er fra 1940 og 1950 årene, og disse er hovedsakelig fra Storbritannia. Kunnskapen som finnes er ikke alltid relevant for norske vekstforhold. Den økte spredning av siv de siste tiårene, samt endringer i jordbrukspraksis og forventede klimaendringene, krever ny kunnskap om disse artene.