Protected areas and people in Uganda : costs, benefits, livelihoods and narratives around Bwindi Impenetrable National Park

Abstract

This thesis contributes to a current debate on how to balance conservation and development goals. Globally, land set aside for the protection of biodiversity has increased exponentially over the last 30 years. Despite contemporary efforts to share protected area (PA) benefits with the local people in proximity to the PAs, in particular tourism revenues, the social impacts of establishing and maintaining these areas remain a contentious issue. It is in this context that this study was conducted at Bwindi Impenetrable National Park in Uganda. The specific research questions of the study were: i. To what extent does tourism revenue-sharing promote conservation and poverty reduction? ii. What is the nature of benefits derived and costs incurred by communities adjacent to the PA? iii. How are the benefits and costs distributed, and how does this affect people‟s attitudes towards the PA? iv. How do local people describe their situation as neighbours of a PA? These questions have been addressed in four separate, but interrelated studies. Data were collected using a mixed methods approach. Secondary data in the form of written sources on Bwindi was used in addition to primary data gathered through a combination of participant observations, interviews with key informants, structured interviews, semistructured interviews, and unstructured interviews. The findings reveal serious inadequacies in the tourism revenue-sharing arrangement that severely constrain the potential for poverty reduction. This also reduces its potential local support effect for the conservation. Whereas an average household reports an annual total income of US$1038, the average benefit from revenue sharing is only US$12 (or 1.2%). Any positive effect from this contribution is further reduced by problems in the allocation-making processes and associated nepotism; this is because the revenues are planned for and distributed by inept local institutions under complex institutional arrangements that lack real local participation and involvement. In addition to the direct sharing of tourism revenues there are a number of other activities that could fall under a general framework of “Development Through Conservation” (e.g. support to private tree planting). Another activity is park-related employment. Each of these two sources contributes about 2% to an average household‟s annual income. Costs include the traditional costs of physical evictions. However, the scope of this thesis is limited to the recurrent costs associated with restrictions on access to resources and damage caused by wildlife. A household bordering on the park foregoes on average about 6% of its annual income because of these restrictions on access to forest resources and on average loses another 10% of its annual income as a result of damage caused by wildlife. For some households, losses from wildlife damage can approach as much as 26% of the household income. What emerges is a situation where local people largely subsidise conservation through the high local costs. The estimated reported average local income is US$ 0.5/ per adult equivalent unit/day. Moreover, because of the problems in decision-making and the associated nepotism, tourism revenues often do not accrue to cost victims. In practice, PA benefits are often subject to local elite capture. This increases local inequality and compromises the ability of the PA to contribute to poverty reduction and improve state local people relations. In spite of this, there seems to be improved attitudes among local people towards the park, with 78 percent of our respondents believing that Bwindi‟s conversion to a national park was a good thing, and despite the lack of individual benefits. People seem to be concerned about nature and the forest regardless of possible monetary transfers. Local perceptions furthermore seem to be characterised by an ambivalence that significantly deviates from the win-win narrative frequently presented by external actors. Local actors or households do regard the present situation as unsatisfactory (a perception which is well-grounded and generally supported by the socio-economic studies in this thesis). However there is some prospect of an improved situation in the future, particularly with regard to tourism because there are promises of improvements in the amount of revenues set aside for local people. Social, political and economic issues relating to PAs are presented and discussed in this thesis. Wider implications and representivity of the findings for other protected area policies in Uganda and elsewhere are several. It is observed that the eventual successes of PAs for the future will depend not only on the overall benefits and costs that eventually reach local communities but also on the distribution of costs and benefits, the implications for damage compensation, and impact on local inequality and the compatibility of present management with local social values, and norms and perceptions of rights and duties Local narratives form important insights in this context and need to be taken much more seriously in endeavours for rights-based development, local involvement and real participation. The local narratives should thus inform policy and practice, and act as a possible counter to the narratives produced by powerful external actors.

Denne avhandlingen bidrar til en pågående debatt om naturvern og utvikling. Verdens verneområder for biologisk mangfold har økt eksponensielt de siste 30 årene. Det har vært mange forsøk på å dele inntekter fra turisme i verneområder med lokalbefolkningen. Likevel er fortsatt de sosiale kostnadene ved verneområder et omstridt spørsmål. Dette er bakgrunnen for studien av Bwindi Impenetrable National Park i Uganda. Studiens problemstillinger har vært: i. I hvilken grad bidrar lokalbefolkningens tilgang til inntekter fra turisme til naturvern og reduksjon av fattigdom? ii. Hvilke goder og kostnader av verneområdet får de nærmeste lokalsamfunnene? iii. Hvordan er goder og kostnader fordelt, og hvordan påvirker dette folks holdninger til verneområdet? iv. Hvordan beskriver folk som er naboer til verneområdet sin egen situasjon og sitt forhold til parken? Disse spørsmålene har blitt besvart i fire ulike delstudier. Data ble innsamlet ved hjelp av ulike metoder. Sekundærdata som skriftlige kilder om Bwindi ble brukt i tillegg til primærdata innsamlet ved en kombinasjon av deltakende observasjon, intervjuer med nøkkelinformanter og strukturerte og ustrukturerte intervjuer. Funnene avslører alvorlig begrensninger i fordelingen av inntekter fra turisme, noe som i betydelig grad begrenser potensialet for reduksjon av fattigdom. Dette begrenser også mulighetene for å få lokal støtte for naturvernet. Mens et gjennomsnittlig hushold oppgir en årsinntekt på 1038 USD er gjennomsnittlig inntekt fra den naturbaserte turismen på bare 12 USD i året (eller 1.2% av samlede inntekter). Positive effekter av dette bidraget reduseres ytterligere av problemer med selve fordelingsprosessen knyttet blant annet til nepotisme. Dette skyldes til dels at inntektsfordelingen er planlagt for og distribuert gjennom svake lokale institusjoner med komplekse institusjonelle arrangementer og der lokal deltakelse i stor grad er fraværende. I tillegg til direkte fordeling av inntekter fra turisme, er det også en rekke andre aktiviteter som kunne falle inn under ”naturvernbasert utvikling” (for eksempel støtte til privat treplanting). En annen aktivitet er arbeidsplasser generert av nasjonalparken. Hver av disse to kildene bidrar gjennomsnittlig med 2% av husholdets årlige inntekt i følge våre undersøkelser. Avhandlingen konsentrerer seg om kostnader forbundet med begrensninger på tilgang til ressurser og skader forårsaket av vilt. Et hushold i nærheten av nasjonalparken gir i gjennomsnitt fra seg 6 % av dets årlige inntekt på grunn av førstnevnte begrensninger og 10% mistes i form av skader på avling og husdyr forårsaket av parkens ville dyr. For noen hushold vil slike viltskader kunne beløpe seg til 26% av husholdets inntekter. Resultatet er at lokalbefolkningen ender opp med å subsidiere naturvernet gjennom å bli påført høye lokale kostnader. Den estimerte gjennomsnittlige lokale inntekten er 0.5 USD pr voksen pr dag. På grunn av de nevnte problemene med forvaltningen tilfaller sjelden turistinntekter de som bærer de direkte kostnadene. Det er i praksis lokale eliter som tilriver seg mesteparten av inntektene fra nasjonalparken. Dette øker lokal ulikhet og begrenser mulighetene for naturvernet til å bidra til å redusere fattigdom og å forbedre forholdet mellom staten og lokalbefolkningen. På tross av dette, virker det som holdningene blant lokalbefolkningen til parken i seg selv har bedret seg. Blant våre respondenter var 78 % positive til at Bwindi er en nasjonalpark, til tross for mangelen på individuelle nyttevirkninger fra parken. Folk virker opptatt av vern av naturen og skogen uavhengig av pengeoverføringer. Lokale betraktninger er videre karakterisert av en ambivalens som avviker fra et vinnvinn- narrativ som ofte presenteres av eksterne aktører. Lokalbefolkningen ser ikke på den aktuelle situasjonen som tilfredsstillende. Det kan imidlertid være håp om forbedringer, fordi det er løfter om at en større andel av inntektene fra turisme skal tilfalle lokalbefolkningen. Sosiale, politiske og økonomiske sider ved vern av nasjonalparker blir presentert og diskutert i denne avhandlingen. Det er flere implikasjoner av disse funnene for andre verneområder i Uganda og andre steder. Mulighetene for at verneområder skal lykkes i fremtiden er ikke bare avhengig av generelle inntekter og kostnader, men også av fordelingen av disse inntektene og kostnadene, kompensasjon for skader forårsaket av vilt, konsekvenser for lokal ulikhet og hvordan forvaltningen forholder seg til lokale sosiale verdier, normer, rettigheter og plikter. Lokale narrativer representerer viktige innsikter i denne sammenheng og de må tas mye mer alvorlig i nye forsøk på en rettighetsbasert utvikling som innebærer reell lokal deltakelse. Politikkutforming og praksis bør derfor basere seg på slike lokale mot-narrativer som ofte står i motsetning til narrativer produsert av mektige eksterne aktører.