Contesting conservation and development : quilombolas struggling for rights and resources in the Ribeira Valley, Brazil

Abstract

This thesis sets out to explore how quilombolas, Afro-Brazilians descending from slaves, have responded to top-down conservation and development projects, and investigates different impediments to the realisation of quilombos’constitutional rights to land. By using a theoretical framework at the interface of political ecology, environmental justice and resilience, the thesis seeks to contribute to new knowledge on quilombolas’ struggles for rights and resources. Data analysed in this thesis draw upon extensive fieldwork in the Ribeira Valley in south-eastern Brazil, where encroaching farmers, overlapping protected areas and planned dam projects threaten quilombolas’ livelihoods and lands. A mixed-methods approach was used, involving participant observation, attendance in meetings, seminars and public hearings, in-depth interviews with key informants, a focus group discussion and comparison of forest cover and land use of aerial photographs and satellite images. The thesis comprises four separate but interrelated papers that provide novel insights into human-environment relations, social movement formation and ethnic identity construction. The thesis stresses that Afro-Brazilians’ construction of an ethnic identity as quilombola and the genesis of the social movement MOAB were intimately woven into political and environmental processes. The creation of representative quilombola associations has enabled negotiations over territorial rights with state actors, where policies of strict environmental protection and discourses legitimating separation of people from nature have been contested. Strategies for ethnic recognition have resulted in many communities being officially recognised as quilombos. This has contributed to re-classification of strictly protected areas – which overlapped quilombola territories – into sustainable use areas, legalising human occupation and lowimpact resource use. Strategies for distributive justice have resulted in quilombola communities getting access to social services and infrastructural development, while strategies for participation have ensured access to government authorities and information, involvement in negotiation processes and public hearings and the promise of prior consultations. The combination of different actions and claims addressing different actors at a range of scales in the Brazilian political system and internationally has contributed to the Tijuco Alto dam project having been put on halt for almost three decades. While the thesis highlights the potential of quilombolas to influence political outcomes, it also points to the limits of local agency and collective action, showing that exclusionary practices and discourses continue to be used against quilombolas. This hinder them in realising their rights to land and in meaningful participation in decisions that affect them. The slow and complex tilting processes and unresolved land ownership status in thousands of quilombola communities have contributed to increase local conflicts between quilombolas and established landowners. It is also common that internal conflicts arise between community inhabitants wanting private land titles and those who opt for collective ownership. Such conflicts are likely to aggravate if the Brazilian agribusiness lobby succeed in its mission to restrict quilombos’ rights. Based on the research findings, the thesis challenges the usual polarization between nature conservation and development, showing that both can be equally exclusionary, and advocates for the fulfilment of quilombos’ rights to land, access to resources and promotion of their traditional agricultural practices. It is argued that this is not only important for safeguarding quilombolas’livelihoods and cultural practices, but also possibly for biodiversity conservation inside their territories.

Denne avhandlingen har som formål å undersøke hvordan afrobrasilianske quilombolaer, som stammer fra tidligere slaver, har utfordret store naturvern- og utviklingsprosjekter, samt å analysere ulike hindre for oppfyllelsen av quilombolaers konstitusjonelle rettigheter til land. Gjennom bruk av et teoretisk rammeverk i skjæringsfeltet mellom politisk økologi, miljørettferdighet og ‘resilience’, tar studien sikte på å bidra til ny kunnskap om quilombolaers kamp om rettigheter og ressurser. De data som analyseres i denne avhandlingen bygger på omfattende feltarbeid i Ribeiradalen i sørøstlige Brasil, hvor nyinnflyttede bønder, overlappende verneområder og planlagte demningsprosjekter truer quilombolaers levesett og land. Studien anvender ulike metoder, som deltakende observasjon, også med deltakelse i møter, seminarer og offentlige høringer. Dessuten er det foretatt dybdeintervjuer med nøkkelinformanter og en fokusgruppe-diskusjon, samt sammenligning av skogdekke og arealbruk fra flyfoto og satellittbilder. Avhandlingen består av fire separate, men relaterte artikler som gir ny innsikt i menneske/miljø-relasjoner, dannelse av sosiale bevegelser og konstruksjon av etnisk identitet. Avhandlingen understreker at afrobrasilianeres etablering av den sosiale bevegelsen MOAB og deres konstruksjon av en etnisk identitet som quilombola har vært nært knyttet til politiske og miljømessige prosesser. Registrering av representative quilombola-foreninger har muliggjort forhandlinger om landrettigheter med statlige aktører der miljøvernpolitikk og diskurser som legitimerer separasjon av mennesker og natur har blitt omstridt. Strategier for etnisk anerkjennelse har bidratt til at mange quilombolasamfunn har fått en offisiell anerkjennelse. Dette har resultert i re-klassifisering av strengt vernede områder som har overlappet quilombola territorier til bærekraftig bruksområder. Disse tillater både bosetting og lav-effektiv ressursbruk. Strategier for rettferdig fordeling har resultert i at quilombolasamfunn har fått tilgang til offentlige velferdstjenester og infrastruktur, mens strategier for deltakelse har sikret tilgang til innflytelsesrike politiske organer, bedre tilgang til informasjon, involvering i forhandlingsprosesser og offentlige høringer samt løfte om forhåndskonsultasjoner. Dessuten har kombinasjonen av ulike aksjoner og krav rettet mot aktører på ulike nivåer i det brasilianske politiske systemet og internasjonalt bidratt til at demningsprosjektet Tijuco Alto har blitt satt på vent i nesten tre tiår. Selv om avhandlingen belyser mulighetene for quilombolaer til å påvirke politiske beslutninger, peker den også på begrensningene for lokal medvirkning og kollektiv handling ved å vise til at ekskluderende praksiser og diskurser fortsatt blir brukt mot quilombolaer. Dette hindrer dem i å realisere sine rettigheter til land og meningsfull deltakelse i beslutninger som påvirker dem. De langtrukne og kompliserte prosessene for tildeling av skjøter og uløste eierforhold i tusenvis av quilombolasamfunn har bidratt til å øke lokale konflikter mellom quilombolaer og etablerte landeiere. Det er også vanlig at interne konflikter oppstår mellom quilombolaer som ønsker privat eiendomsrett og de som ønsker kollektivt eierskap. Disse konfliktene vil trolig forverres dersom den brasilianske "agribusiness"-lobbyen lykkes i sitt forsøk på å begrense quilombolaers rettigheter. Basert på forskningsresultatene utfordrer avhandlingen den vanlige polariseringen av naturvern og utvikling ved å vise at begge kan være like ekskluderende, og argumenterer for at quilombolaers rettigheter til land oppfylles sammen med tilgang til ressurser og videreføring av deres tradisjonelle landbruksmetoder. Dette er ikke bare viktig for å ivareta quilombolaers levesett og kulturelle praksiser, men sannsynligvis også for bevaringen av biologisk mangfold i områdene der de bor.