Angling tourism and landowner based management of Atlantic salmon stocks in the Trondheim fjord region of Norway

Abstract

Angling for Atlantic salmon (Salmo salar L.) is a popular recreational activity and provides income for Norwegian landowners holding fishing rights. Abundance and distribution of salmon have however declined markedly during the last 30 years. The recreational salmon fishery is a highly interesting meeting place for natural resources management, delegation of rights and responsibilities, and economic development in rural areas. Landowners are key actors in this regard by having a wide range of roles being farm owners, holders of fishing rights, suppliers of angling, tourist hosts, owners and managers of salmon habitat, and comanagers of salmon stocks through statuary river owner organizations. Landowners have limited angling tourism resources, and share salmon management responsibilities, making collective-action by the landowner group important. The recreational salmon fishery which both salmon and landowners are parts of can be viewed as a social-ecological system where there is reciprocity between salmon as a resource and landowners regarding angling tourism,management and conservation of salmon stocks. The main objectives of the thesis were 1) to identify constraints and 2) make recommendations about management of salmon stocks and development of angling tourism in Norway with an emphasis on private small scale landowners. Secondary objectives were to: a) reveal landowners’ objectives and which variables influence these objectives; b) analyze landowners’ profit efficiency; c) analyze risk sources in angling tourism and landowners’ risk management strategies; d) identify different types of landowners, their priority of management actions to strengthen salmon stocks and attitudes to river owner organizations’ work. The objectives were addressed through a study of the recreational salmon fishery in four major salmon rivers in the Trondheim fjord region of mid-Norway. Empirical results were based on a postal questionnaire survey sent landowners in the Gaula, Orkla, Stjørdal and Verdal rivers. Data analyses included use of multiple regressions, factor analysis, binary logistic regression, cluster analysis, and a stochastic profit frontier function. The study revealed a heterogeneous landowner group regarding quality of the fishing rights, farm and landowner characteristics, and objectives about the fishing right. Heterogeneity is generally a problem for cooperation and coordination. Several distinct landowner types were identified: the passive owner, the recreationist, the multiobjective owner, and the economist. Marginalization of angling income reduces profit efficiency in supply of angling tourism. The ongoing trend with more landowners taking off-farm work or not living on the farm may lead to future landowners emphasizing the recreational function of the fishing right and other farm resources rather than the business function. Thereby, profit efficiency would decrease and less fishing could be available for anglers and have consequences for rural tourism. Policies should therefore facilitate development of specialized fishing tourism enterprises by making it easier to rent and acquire fishing rights. Thus could be done by e.g. legislating a minimum period for lease of rights. Mandatory organization of landowners in river owner organizations and introducing a minimum size for beats could also reduce some of the problems caused by heterogeneity in the landowner group. Reduced angling season and changes in strength of salmon runs salmon were seen as having the largest impact on future income from salmon angling tourism. Measures to strengthen salmon stocks might therefore be the most important measure to promote angling tourism, as this ensures that angling can take place and reduces landowners’ investment risk. Landowners used a multiple of strategies to secure household income. Salmon related strategies were least important probably because of the overall limited profit from angling (average NOK 30,000 per landowner), and the top risk sources being beyond individual landowner control. Reduce problems from salmon farming and stop the spread of the Gyrodactylus salaris (Malmberg) parasite were seen as the biggest threats to salmon stocks. The river owner organizations have little influence over unfavorable conditions in the ocean. Landowners could maximize natural smolt production in the rivers to mitigate these effects and show that they take their share of salmon conservation. Management of habitat and regulation of the fishery to ensure enough spawners are key issues. The high priority of stocking and low priority of catch and release show the apparently irrationality of landowners in prioritizing management actions to secure stocks. This demonstrates a need for knowledge building in the landowner group and for improved communication between scientists, government, river owner organizations and landowners about the effects of stocking and other management actions. The many landowners being negative to the net fishery lease might be due to a lack of information from the river owner organization but also the unfamiliarity with paying for conservation, a concept being new for landowners that historically may have taken salmon for granted. The results from this study might be useful also for understanding how landowners view other natural resources on their farm and the effects on resource management, conservation and economic development.

Sportsfiske etter laks (Salmo salar L.) er en populær fritidsaktivitet og skaffer også inntekter for norske fiskerettshavere (elveeiere). Mengden og utbredelsen av laks har imidlertid gått merkbart ned de siste 30 år. Laksefiskeriet er en svært interessant arena i skjæringspunktet mellom naturforvaltning, delegering av rettigheter og plikter, og næringsutvikling i distriktene. Elveeierne er nøkkelpersoner i så måte, fordi de har en rekke ulike roller som grunneiere, tilbydere av fiske, turistverter, eiere og forvaltere av laksens leveområder, og forvaltere av laksestammene og fisket gjennom elveeierlaget. Elveeierne har hver for seg begrensede ressurser for fisketurisme, og deler også ansvaret for forvaltning av laksen. Dette gjør at samarbeid mellom elveeiere er viktig. Laksefiskeriet kan bli sett på som et sosialøkologisk system der det er en avhengighet mellom laksen som ressurs og elveeierne vedrørende fisketurisme, lakseforvaltning og bevaring av laksestammene. Hovedmålsettingene med denne doktorgradsavhandlingen har vært 1) å identifisere hindringer og 2) foreslå anbefalinger for forvaltning av laksen og utvikling av fisketurisme i Norge med spesiell fokus på private elveeiere. Delmålsettinger var å: a) avdekke elveeiernes mål med fiskeretten og hvilke variabler som påvirker disse målene; b) analysere elveeiernes profitteffektivitet; c) analysere risikokilder i fisketurismen og elveeiernes bruk av risikostrategier; d) identifisere ulike typer elveeiere, deres prioritering av forvaltningstiltak for å styrke laksestammene, og deres holdninger til elveeierlagets arbeid. Målsettingene i avhandlingen ble gjennomført ved en studie av laksefiskeriet i fire store lakseelver i Trondheimsfjorden. Empiriske resultater baseres på en spørreundersøkelse sendt elveeierne i Gaula, Orkla, Stjørdalselva og Verdalselva. Dataanalysene inneholdt bruk av multippel regresjonsanalyse, faktoranalyse, binær logistisk regresjonsanalyse, klusteranalyse, og en stokastisk profitt grenseverdifunksjon. Studiet avdekket en elveeiergruppe med stor variasjon angående kvalitet på fiskeretten, eiendoms- og elveeierkarakteristika, og mål med fiskeretten. Slik heterogenitet er vanligvis et problem for samarbeid og koordinering. Flere distinkte typer elveeiere kunne identifiseres: den passive eieren, rekreasjonisten, flerbrukeren, og økonomen. Marginalisering av inntekt fra laksefiske reduserer elveeiernes profitteffektiviteten som tilbydere av laksefiske. Den vedvarende trenden med at en stadig større andel av inntekta hentes utenfor gårdsbruket og at flere har bosted utenfor gårdsbruket, kan føre til at flere elveeiere og andre bosatt på landbrukseiendommer heller vektlegger fritidsfunksjonen til fiskeretten og brukets ressurser, enn foretaksfunksjonen. I så fall, vil profitteffektiviteten synke, og færre fiskevald vil bli tilgjengelig for sportsfiskere i et åpent marked. Dette vil også ha uheldige konsekvenser for turismeutvikling. Politikkutformingen bør derfor oppmuntre en profesjonalisering av fisketurismenæringa ved å gjøre det lettere å eie eller leie fiskeretter. Dette kan gjøres ved å lovhjemle en minimumsperiode for utleie av fiskeretter. Tvungen organisering av elveeiere i elveeierlag, og innføring av en minimumsstørrelse for vald kan motvirke noen av de problemene en heterogen elveeiergruppe skaper for lakseforvaltning og utvikling av fisketurisme. Redusert fiskesesong og endringer i lakseoppgangen ble av elveeierne ansett å ha størst innvirkning på deres framtidige inntjening fra laksefisket. Tiltak for å styrke laksebestandene kan derfor være det viktigste tiltaket for å fremme lakseturismen, ettersom dette opprettholder laksefisket og samtidig reduserer elveeiernes investeringsrisiko. Elveeierne brukte en rekke strategier for å sikre husholdningens inntekter. Lakserelaterte strategier var minst viktig av disse, sannsynligvis fordi at nettoinntektene fra laksefisket utgjør en begrenset del av husholdningens inntekter med et gjennomsnitt på ca 30.000 kroner per elveeier. Samtidig blir nok også de faktorene som hadde størst innvirkning på inntjeningen ansett for å være utenfor den enkelte elveeiers kontroll. Å redusere problemene som oppdrettsnæringen forårsaker, samt stoppe spredningen av lakseparasitten Gyrodactylus, ble av elveeierne vurdert til å være de viktigste tiltakene for å styrke laksebestanden i sine vassdrag. Elveeierlagene kan gjøre lite med de ugunstige forholdene som laksen møter i havet. Derimot kan de maksimere den naturlige smoltproduksjon i elva for å motvirke disse effektene, og samtidig vise at de tar ansvar for laksebestandene. Forvaltning av laksens leveområder og regulering av elvefisket for å sikre nok gytere er viktige virkemidler som elveeierne rår over. Elveeierne ga høy prioritet til utsetting av lakseunger – et tiltak som forskere anser som skadelig eller i beste fall uten effekt, mens fang-og-slipp fiske var lavt prioritert. Denne forskjellen i syn på forvaltningstiltak viser et behov for kompetanseheving blant elveeierne, og for bedre kommunikasjon mellom forskere, offentlig forvaltning, elveeierlag og elveeiere om effektene av fiskeutsettinger og andre forvaltningstiltak. Mange elveeiere var negative til oppleia av kilenøter i Trondheimsfjorden, og dette kan skyldes at de syntes at de hadde fått for lite informasjon fra elveeierlaget. Å betale for forvaltning og vern av laksen er også nytt og uvant for elveeierne som historisk sett kan ha tatt laksen for gitt. Resultatene fra dette studiet kan også være nyttig for å forstå hvordan eiere av landbrukseiendommer ser på bruken av andre naturressurser, og hvilke følger dette får for ressursforvaltning, vern og næringsutvikling.