Essays on the multifunctionality of agruculture and policy options

Abstract

Jordbruket produserer mer enn bare varer som kan omsettes i markeder. I tillegg produseres en lang rekke goder, onder og tjenester som ikke kan omsettes i markeder. Jordbruket kan på grunn av dette gi bidra til ulike samfunnsmessige mål samtidig. Dette er essensen i det multifunksjonelle landbruket. Mengdene av de ”produktene” som ikke kan omsettes i markedet vil ikke være samfunnsmessig optimale siden produsentene, dvs. bøndene, ikke får de rette signalene gjennom markende. En måte å korrigere for disse eksternalitetene på, som er hovedtema i avhandlingen, er å betale/skattlegge bøndene direkte basert på hvor mye de produserer av de ulike godene, ondene og tjenestene. Imidlertid, dette er ikke den eneste muligheten, og i en del tilfeller er dette ikke den optimale løsningen. Mange av ”produktene” fra jordbruket er koblet i den forstand at dersom en endrer mengden av ett endres også mengden av ett eller flere andre. Dette, som kalles koblet produksjon eller jointness på engelsk, skyldes enten tekniske og biologiske prosesser eller økonomiske faktorer som faste allokerbare innsatsfaktorer. Dersom vi kjenner disse sammenhengen, vil ulike kombinasjoner av skatlegging/subsidiering av innsatsfaktorer, ”produkter” og praksiser føre til de ønskede mengdene sett fra samfunnets side. I en slik situasjon vil den optimale politikken være den som fører til de laveste administrasjonskostnadene. To av artiklene i denne avhandlingen omhandler virkemidler for å redusere nitrogenforurensingen fra jordbruket. Siden forurensingen fra hver gård eller hvert skifte ikke kan måles eller er veldig kostbar å måle, vil ikke direkte skattlegging av forurensingen være mulig/fornuftig. Den første artikkelen analyserer effekten av private transaksjonskostnader i et marked for omsettelige gjødselkvoter. Det blir vist at transaksjonskostnadene i liten grad påvirker handelen i kvotemarkedet, og at omsettelige kvoter har den forventede miljøeffekten. Den andre artikkelen analyserer en mulighet for å fjerne noe av usikkerheten knyttet til hva som er optimal gjødsling det enkelte år. Det foreslåtte virkemidlet er et system med delte kvoter. Den første delen av kvoten blir tildelt om våren og er lik hvert år, mens den andre delen blir tildelt senere basert på hva som anses som optimal gjødsling hvert enkelt år. Resultatene indikerer at virkemidlet gir reduksjoner i forurensingen til en lavere kostnad (både for samfunnet og for bonden) enn en avgift på gjødsel. De to andre artiklene er knyttet til transaksjonskostnader og optimal politikk når produksjonen er koblet. Transaksjonskostnadene er mye lavere når virkemidlene er knyttet til varer enn når de er knyttet til andre objekter. Dersom koblingen er slikt at bonden ikke kan påvirke den, er virkemidler knyttet til varer helt klart det optimale for å korrigere for eksternaliteter. Dersom koblingen er mer fleksibel, er det ikke mulig å trekke generelle konklusjoner. Forskjellene i transaksjonskostnader mellom ulike mulige virkemidler vil imidlertid fortsatt være avgjørende. Analysene viser også at transaksjonskostnadene kan reduseres betydelig gjennom å redusere antallet virkemidler. Dette er ikke overraskende, men det er overraskende hvor fort transaksjonskostnadene øker når en øker antallet virkemidler (og holder den totale overføringen konstant). For et land som ikke er konkurransedyktig på verdensmarkedene, som Norge, indikerer analysene at den optimale politikken er å bruke prisstøtte (direkte og indirekte) for å sikre produksjon på et vist nivå, og å supplere dette med andre virkemidler som for eksempel direkte støtte for å produsere miljøgoder. Det første vil føre til et vist nivå av de kollektive godene, mens det siste kan brukes for å finjustere produksjonen av dem.

Agriculture produces more than just commodities that can be and are traded in markets. In addition, agriculture provides a large range of non-market outputs in the form of goods, bads and services. These multiple outputs may contribute to different societal objectives at once, which is the essence of the concept of multifunctional agriculture. The quantities of the non-market goods, bads and services may not be socially optimal since the producers do not receive the right signals through the markets. One option for correcting for these externalities is to use direct payments/taxes based on level of the non-market outputs. However, this is not the only options, and in some cases this is definitely not the optimal option. Many of the outputs in agriculture are linked in such a way that a change in the level of one will affect the levels of the others. This, termed jointness, is due to technical and biological processes and economic factors like fixed allocable inputs. If these relationships are known, different combinations of taxes/subsidies on inputs, outputs and practices may be used to induce the socially desirable levels of the agricultural outputs. In this setting the optimal policy mix is the mix that results in lowest administrative costs. Two of the papers in this thesis discuss policy measures to reduce nitrogen pollution from agriculture. Since pollution at farm or field level is not observable or very costly to monitor, taxing emissions directly is not a viable option. The first paper analyzes the effect of private transaction costs in a market for fertilizer quotas. It is shown that transaction costs do not influence trade much, and that tradable fertilizer quotas have the expected environmental effects. The second paper analyzes one option for resolving some of the uncertainty about the growing conditions a given year. The proposed instrument is a two-round quota system: a year independent amount is awarded in the spring while the quota in the second (later) round is awarded based on the expected optimal fertilization level the given year. Results indicate that abatement costs (both private and social) are lower for the proposed instrument than for a nitrogen tax. More research is needed in order to investigate the possibility and costs of estimating the yearly optimal fertilization levels ex ante. The two other papers concern transaction costs and optimal policies under jointness. Transaction costs are much lower for polices targeting commodities than for polices targeting other objects. If jointness is such that it is not possible for the farmer to influence the proportions of the different outputs it is clearly optimal to target the commodity. For more flexible forms of jointness it is not possible to draw a general conclusion. Still, the differences in transaction costs between policy options are of great importance. The analysis also shows that transaction costs can be reduced substantially by reducing the number of schemes. It is not surprising that merging schemes would result in lower administrative costs, but it is surprising how fast the total transaction costs increase as the number of schemes increases (given a total transfer to farmers). For a country that is not competitive on the world market, like Norway, the analysis suggests that the optimal policy is to use commodity based support to induce production up to a certain level and to supplement this with other measures like direct payment for the production of public goods. The first will insure a certain level of public goods production wile the latter may be used for fine-tuning public goods production.