Knowing the landscape : science, people and power relations in Namaqualand, South Africa

Abstract

In this thesis I explore the links and co-production between science and politics in Namaqualand through answering three research questions: 1. To what extent have landscapes in Namaqualand changed during the last 66 years (1939-2005), and how have different land uses contributed to the state of present landscapes? 2. How have science and policy influenced each other in the formation of local planning initiatives during the land reform process in Namaqualand? 3. In what ways do politics and land tenure models influence ecological science concerning communal land management in southern African dryland areas? Land degradation has been a recurrent theme in environmental research. Widespread erosion, overgrazing and desertification presumably caused by African smallholders have been a key concern by policymakers and development agencies for more than a century. This degradation orthodoxy is partly based on equilibrium models in ecological science and partly on modernization theories of land tenure and commercialization of agriculture. Both the equilibrium model and the focus on private land tenure have met considerable critique in Southern Africa and in Africa in general. Critics argue that dryland areas are ecologically unstable and unpredictable and therefore do not fit the equilibrium model. Further, they argue that privatization of land and limitations of grazing animals will marginalize the poorer farmers and lead to more poverty in rural areas, without contributing to more sustainable grazing areas. Still however, equilibriumbased thinking continues to influence African land and environmental policies. This project was carried out in Namaqualand, South Africa where, like in the rest of South Africa, apartheid policy brought about segregation between colored and white farmers, creating a dual agricultural system. The colored population was enclosed in small reserves, while white farmers gradually formed large farms that were later fenced. This unequal distribution of land and resources has continued until today and forms the background for the land reform process that started in 1994. The thesis is a case study of the development of knowledge about environmental change in Namaqualand. It discusses the politicized production and application of science and in doing so the thesis combines the approaches of Political Ecology and Science and Technology Studies. This thesis contributes to the existing body of literature in the following ways: The first paper combines data on land cover changes in Concordia (a communal area in Namaqualand), in a neighboring private farm and in a neighboring nature reserve, with data on the history of land use in the area. The article combines repeat photography covering a period of 66 years with interviews with local farmers on land use history and the authors find that vegetation has changed negligibly in the communal area studied over the 66-year period. While cultivation in the communal areas probably changed the landscape considerably, this change happened prior to the time period studied. In the neighboring private farm, as well as in the nature reserve, vegetation cover and species composition have recovered considerably since 1939. Thus rather than a degradation process in the communal area, we uncover a regeneration in the private farm and the nature reserve, following destocking subsidies and subsequent conservation. The second paper documents how the notion of carrying capacity was employed in a management plan developed as part of the land reform policy process in Concordia. Initially, the notion of carrying capacity was used by communal farmers to challenge the current distribution of land and the dominating idea that communal farming inherently led to degradation. Eventually, however, the concept contributed to depoliticize rangeland policy by rendering the relationship between land and livestock a question of numbers and not a question of how much land communal farmers have access to. The third paper discusses the use of photography in fenceline contrast studies within ecological science. Fence-line contrast study is a methodology used in ecology to compare to areas (divided by a fence). This way one may assume that other conditions are equal and that difference in management practice can explain visible differences found. Based on two cases from Namibia and Southern Africa, the article substantiates that fenceline contrast photographs are more than an objective representation of landscape difference. Rather, they function as models that relate ecological dynamics to presumptions of land tenure and management. The message implied in using such photographs is that communal tenure inherently leads to overgrazing and, hence, to the degradation of pastures, while private tenure results in healthy rangelands. This is a message that echoes the degradation orthodoxy, and the fenceline contrast photographs thus contribute to the current pressure on communal land tenure, even thought the data as such do not support such a pessimistic view. The overall argument of this thesis is that science and politics are intrinsically linked and coproduced, both in political processes and in the production of scientific knowledge. While the findings of the first article questions general assumptions of the validity of the degradation orthodoxy in Namaqualand, the second and the third articles show how degradation orthodoxy still influences both policy processes and science production. Thus, in order to open up for other influences and new and more fitting ecological models in policy and science, change must happen at different levels of the process of knowledge production and policy formation.

I denne avhandlingen undersøker jeg forbindelsen og samproduksjonen mellom politikk og vitenskap i Namaqualand i Sør Afrika. Avhandlingen tar utgangspunkt i tre forskningsspørsmål: 1) I hvilken grad har landskapet i Namaqualand endret seg fra 1939 til 2005, og hvordan har ulik bruk av påvirket landskapet? 2) Hvordan påvirker vitenskap og politikk hverandre når lokale plandokumenter for beiteallmenninger skal utformes i forbindelse med jordreformprosessen i Namaqualand? 3) På hvilke måter påvirker politiske modeller for organisering av eiendom den økologiske forskningen i beiteallmenninger i det sørlige Afrika? Jordforringelse har vært et tilbakevendende tema i miljøforskningen i Afrika. Politikere, byråkrater, forskere og utviklingsorganisasjoner har trukket en sammenheng mellom fattige bønders praksis og det de har tolket som utbredt erosjon, overbeite og forørkning. I Sør-Afrika er denne oppfatningen delvis basert på likevektsmodeller innen økologien og delvis på moderniseringsteorier innen samfunnsvitenskapene. Både likevektsmodellene og fokuset på privat eierskap har møtt betydelig motstand blant forskere de siste tiårene. Kritikerne hevder at tørrlandsområder har en ustabil og uforutsigbar økologisk dynamikk, og at likevektsmodellene ikke gjenspeiler det som skjer på bakken. Følgelig mener forskere at privatisering og begrensninger i dyretall marginaliserer fattige bønder og fører til mer fattigdom på landsbygda, uten at man vet om det vil føre til en mer bærekraftig utnyttelse av beiteområdene. På tross av disse advarslene dominerer likevektstankegangen afrikansk miljø- og landbrukspolitikk. Avhandlingen bygger på et feltarbeid i Namaqualand i Sør Afrika. Dette området er i likhet med resten av Sør-Afrika merket av kolonitiden og senere av apartheidtiden. Skillet mellom fargede og hvite har ført til en todeling i landbruket. Gjennom 1800 og 1900-tallet tok settlerbøndene kontroll over mer og mer av jorda til lokale gjetere og beitefolk. De fargede bøndene ble henvist til små reservater, mens hvite settlerbønder gradvis dannet større farmer som seinere ble gjerdet inn. Denne ujevne fordelingen av jord og ressurser har fortsatt fram til i dag, og er bakgrunnen for jordreformprosessen som startet i 1994. Denne avhandlingen er en case-studie av samproduksjonen mellom politikk og økologisk vitenskap i Namaqualand. Avhandlingen diskuterer den politiserte bruken og produksjonen av vitenskap og kombinerer dermed innsikter fra politisk økologi med vitenskaps- og teknologistudier. Avhandlingen er et bidrag til den eksisterende litteraturen på følgende måter: Den første artikkelen tar utgangspunkt i data om endringer i vegetasjonsdekket i allmenningen Concordia, på en tilgrensende privat farm og på et naturreservat. Disse dataene sammenliknes med data på tidligere bruk av området. I artikkelen bruker vi gamle og nye landskapsfotografier fra en periode på 66 år. De vi finner i fotografiene analyserer vi sammen med intervjuer med lokale allmenningsbønder og farmere om den historiske bruken av området. I studien fant vi en tendens som er helt motsatt av den myndighetene har advart mot. Myndighetene har fryktet at hard bruk av allmenningen vil føre til uopprettelige skader. Men på den tilgrensende farmen og i naturreservatet viser det seg at vegetasjonen er fortettet og at artssammensetningen er gjenvunnet i løpet av disse 66 årene. Dette har skjedd som følge av apartheidstatens subsidier for å kutte dyretall på farmen på 1970-tallet og det påfølgende vernet av naturreservatet. Dermed kan ikke forskjellen i vegetasjonsdekket i beiteallmenningen på den ene siden og den private farmen og naturreservatet på den andre tilskrives forringelse i allmenningen, men en regenerering og fortetting av vegetasjonen på farmen og i naturreservatet. Dette viser for det første at en slik regenerering er mulig, og for det andre at vegetasjonen i allmenningen holder seg stabil. Den andre artikkelen dokumenterer hvordan begrepet ’bæreevne’ ble brukt i en planleggingsprosess i Concordia som var en del av jordreformprosessen i Sør-Afrika. Til å begynne med ble begrepet bæreevne brukt av organisasjonen som organiserte jordreformen i Namaqualand (Surplus People Project) til å vise myndighetene at den skeive fordelingen av jord hverken var økologisk eller økonomisk bærekraftig. Begrepet ble innarbeidet i forvaltningsplanene og i beiteforskriftene, og etter at omfordelingen av jorda var avsluttet fikk bæreevnebegrepet en ny funksjon. Nå bidro ’bæreevne’-begrepet til å avpolitisere beitepolitikken ved at god forvaltning ble redusert til et spørsmål om hvor mange dyr man har på beitet og at diskusjonen om hvor mye land de fattige bøndene burde ha tilgang til ble dysset ned. Den tredje artikkelen diskuterer bruken av fotografier i gjerdekontrast-studier i økologiske akademiske tidsskrifter. Gjerdekontrast-studier er en metode brukt i økologi for å sammenlikne to områder (delt med et gjerde). Basert på to caser, en studie fra Namibia og en fra Sør-Afrika, hevder jeg at gjerdekontrast-fotografier er mer enn en objektiv representasjon av forskjeller i landskap. Like viktig er at de fungerer som modeller som relaterer økologisk dynamikk til forestillinger om at privat eierskap er det mest fordelaktige for enkeltbønders økonomi og for miljøet. Disse modellene er ikke uttalt i artiklene som er studert, men budskapet som bildene uttrykker er at felleseie av beiter i seg selv fører til overbeite og dermed til beiteforringelse, mens privat eierskap medfører en mer bærekraftig bruk. Dette er et budskap som har klangbunn i de store fortellingene om degradering og allmenning som myndighetene i Sør-Afrika og Namibia har forfektet i over hundre år. Dermed bidrar bildebruken og fortolkningen av bildene til et politisk press på allmenningen som organisasjonsform, selv om dataene i artiklene ikke tegner et så dystert bilde. Det overordnede argumentet i denne avhandlingen er at vitenskap og politikk er nøye sammenvevd, både i politiske prosesser og i produksjon av vitenskap. Funnene i den første artikkelen stiller spørsmål ved den generelle oppfatningen av forringelse av beitelandet i Namaqualand. Den andre artikkelen viser at den gamle forestillingen om degradering av almenningsområdene fortsatt påvirker politikk og vitenskap. Den tredje artikkelen viser at oppfatningene om at allmenningsbeite er skadelig lever videre gjennom bruk og fortolkning av gjerdekontrastfotografier. For å åpne opp for økologiske ikke-likevektsmodeller i politikk, og for nye tanker om hva som er bærekraftig organisering av eiendom, må dermed forandringer skje på forskjellige nivåer i politikkutforming og vitenskapsproduksjon.