Regional plan for Hardangervidda : evaluering av lokal oppfølging

Abstract

I 2007 sendte Miljøverndepartementet (nå Klima- og miljødepartementet) ut brev til berørte kommuner og fylkeskommuner der de uttrykte ønske om utarbeiding av regionale planer for prioriterte fjellområder i Norge som er spesielt viktige for fremtiden til norsk villrein. Intensjonen med de regionale planene skulle være å «fastsette en langsiktig arealforvaltning som balanserer bruk og vern for de aktuelle fjellområdene med influensområder» (Miljøverndepartementet, 2007). Regional plan for Hardangervidda ble vedtatt i 2011 og har som hovedmål å «komme fram til en langsiktig og helhetlig strategi for bruk av arealer som er viktige leveområder for villreinen eller påvirker villreinens leveområder» (Regional plan for Hardangervidda, 2011, s. 5). Når det nå er over fire år siden Regional plan for Hardangervidda ble vedtatt vil det være interessant å se på hvordan den regionale planen blir fulgt opp lokalt i kommunenes arealplanlegging. Studien er utført som en casestudie der Hol kommune og Nore og Uvdal kommune, begge i Buskerud fylke, er valg som case-kommuner. Det har blitt utført en dokumentstudie av aktuelle lokale arealplaner i tillegg til den regionale planen samt gjennomført intervjuer med representanter fra lokal administrasjon i begge kommunene, lokalpolitiker, Fylkeskommunen i Buskerud og Fylkesmannen i Buskerud. Gjennom den empiriske studien av relevante planer og gjennomgang av intervjuer gjort med sentrale aktører ønsker jeg å belyse lokale og regionale syn på hvordan planen har blitt implementert og hvordan den har fungert i praksis. Empirien ses i lys av teori om Faludis strategiske planer og prosjektplaner samt evaluering og av disse. Studien viser at den regionale planen har ført til avklaring og tydeliggjøring av hva som kan tillates av arealbruk innenfor de ulike sonene i planområdet. Områdene som omfattes av planen har fått tydeligere føringer og retningslinjer og kommunene har stor forståelse for hva som de kan regne med å få igjennom eller ikke i de ulike områdene. Alle aktørene kom til enighet rundt planområdet, soneinndelingen og retningslinjene under arbeidet med planen og dette har ført til at det i dag er langt mindre usikkerhet og diskusjoner knyttet til arealbruk i planområdet enn det som var tilfellet før planen ble vedtatt. Dette har igjen også ført til færre innsigelsessaker. Begge kommunene uttrykker at de i en del områder har fått flere muligheter til utvikling enn det de hadde før den regonale planen var vedtatt. Begge kommunene har benyttet Regional plan for Hardangervidda i stor grad når de har utarbeidet sine lokale arealplaner og retningslinjene fra den regionale planen er godt innarbeidet i de lokale planene. Planen blir av kommunene sett på som et viktig styringsgrunnlag når de skal utarbeide sine lokale arealplaner og når beslutninger om arealbruk skal tas. De få utfordringer og problemstillinger som har oppstått dreier seg hovedsakelig rundt tolkning av begrepet «LNFR-spredt næring» og bruken av denne arealkategorien i nasjonalt villreinområde. Forskjellen i tolkning av begrepet viser seg å hovedsakelig bygge på institusjonenes ulike funksjoner og følgende derfor deres ulike holdninger, prioriteringer og verdifokus. Den regionale planen viser seg altså i hovedsak å ha bidratt til avklaring mellom aktørene samt en felles konsensus rundt hva som skal tillates av arealbruk. Suksesskriteriene viser seg hovedsakelig å grunne ut i to faktorer; at planen har forankring i alle de berørte aktørene og at aktørene kom til enighet i planprosessen.

In 2007, the Norwegian Ministry of Climate and Environment issued letters to affected municipalities and counties expressing the need for regional plans for mountain areas in Norway that are particularly important for the future of Norwegian caribou (Miljøverndepartementet, 2007). In 2011, Regional Plan for Hardangervidda was adopted with a main objective to establish a long-term and comprehensive strategy for use of areas which are important habitats for caribou or affect caribou habitat (Regional plan for Hardangervidda, 2011, p. 5). It is now over four years since Regional Plan for Hardangervidda was adopted and it will be interesting to see how the plan is used locally in municipal land use planning. The study has been conducted as a case study in which the municipalities of Hol and Nore and Uvdal, both in Buskerud county, have been chosen. A document study have been conducted of relevant local land use plans as well as the regional plan and interviews have been conducted with representatives from the administration in both municipalities, local politician, the county of Buskerud and the county governor of Buskerud. Through empirical study of relevant plans and review of interviews conducted with key individuals, I hope to highlight local and regional views on how the plan is implemented and how it has proven to function. The empirical data is seen in light of theory of Faludi’s strategic plans and project plans as well as evaluation of such plans. This study shows that Regional Plan for Hardangervidda has led to clarification of what land use might be allowed within the different zoning areas. There are clearer guidelines for the area affected by the plan and the municipalities have a better understanding of what they can expect. All participants came to a consensus about the plan area, zoning and guidelines which has led to there being less uncertainty and discussions related to land use planning in this area. This has also led to fewer objections from the County Governor. Both municipalities expresses that in some areas now have more opportunities for development than they had before the regonal plan was adopted. Both municipalities have consulted Regional plan for Hardangervidda when preparing their local land use plans and guidelines from the regional plan are well established in the local plans. The municipalities see the plan as an important basis on which they base their local land use plans and decisions regarding land use. The few challenges and issues that have occurred mainly revolves around the interpretation of the term “LNFR-spredt næring” and the use of this zoning category in the national caribou area. The different interpretation of the term can seem to be based on the different local and regional institutions’ value focus and priorities. Essentially the regional plan has proven to contribute to clarification between the participants and a consensus on what kind of land use should be allowed. The success criteria of the plan seems to be mainly two things; the plan is rooted in all the affected institutions and all parties involved reached an agreement during the plannig process.