"Vi stryker dem ikke med hårene!" : helsepersonells forståelser av fatigue og egen behandlerpraksis - en diskursanalyse

Abstract

Bakgrunn: Fatigue er en form for utmattelse som ikke går over ved hvile, og et vanlig følgesymptom hos pasienter med de revmatiske diagnosene leddgikt og fibromyalgi. Fatigue forstås som en subjektiv helseplage, ettersom årsaksforklaringer ikke kan utledes av medisinske undersøkelser. Det er forbundet usikkerhet med hvilke behandlingsalternativer som er best egnet for pasienter med fatigue (Berge, Dehli, & Fjerstad, 2014). Behandlingstilbudet til pasienter med leddgikt og fibromyalgi er delvis basert på ikke-medisinske behandlingsformer. Hensikten med slik behandling er å øke pasientenes fysiske og psykiske funksjonsnivå, og mestre livet med kronisk sykdom best mulig.

Hensikt: Hensikten med studien er å undersøke diskursive praksiser blant helsearbeidere som tilbyr behandling til pasienter med revmatiske diagnoser og følgesymptomet fatigue. Målet er å analysere hvilke forståelser av fatigue som kommer til uttrykk blant behandlerne. Dernest er intensjonen å granske hvilke forståelser behandlerne har av sin egen praksis. I det empiriske materialet spores metaforer, bilder og uttrykk som er fremtredende i behandlernes vokabular. Gjentatt bruk av bestemte talemåter utgjør klynger av begreper (Potter & Wetherell, 1987). Innenfor det teoretisk og metodisk rammeverket diskurspsykologi, omtales slike ”ordklynger” som interpretative repertoarer. Et interpretativt repertoar danner et nettverk av språklige uttrykk som kan benyttes til å snakke om fenomener på bestemte måter. Språket bidrar dermed til å gi fenomenet som omtales et meningsinnhold.

Metode: Studien er kvalitativ. Ett fokusgruppeintervju og fire individuelle intervjuer ble gjennomført, alle semi-strukturerte. Målgruppen var profesjonelle helsearbeidere som tilbyr behandling til pasienter med de revmatiske diagnosene leddgikt og fibromyalgi, og som har erfaring med at disse pasientgruppene rapporterer om fatigue.

Resultat: Studien identifiserer i det empiriske materialet fire interpretative repertoarer som behandlerne benytter for å konstruere sine forståelser av fatigue og egen yrkesutøvelse. De fire repertoarene betegnes som det biopsykososiale repertoaret, forskningsrepertoaret, forståelsesrepertoaret og endringsrepertoaret. Det biopsykososiale repertoaret tilbyr måter å snakke om fatigue på som fanger opp kompleksiteten knyttet til symptomet. Behandlernes yrkesutøvelse er informert av et ideal om forskningsbasert praksis. Videre anerkjenner de at pasientene har individuelle behov ved ”å møte pasientene der pasientene er”. Det tredje punktet som kjennetegner deres forståelse av egen praksis at endring vektlegges som en del av behandlingen. Pasientene blir utfordret til å endre egne holdnings- og handlingsmønstre for å øke sin livskvalitet.

Konklusjon: Studien konkluderer med at behandlerne forvalter ulike kunnskapsformer, og at kunnskapsformene noen ganger kommer til uttrykk som spenninger i behandlernes språklige praksis.

Abstract

Background: Fatigue is a form of exhaustion that can´t be managed by resting, as opposed to “normal” tiredness. It is a common feature of many chronical conditions, such as the rheumatic diagnosis of arthritis and fibromyalgia. Fatigue can be understood as a subjective health complaint, as causal explanations can not be derived from medical examination. Treatment of fatigue is associated with uncertainty, and there are no particular medical guide lines that informs the patients how to cope with the illness (Berge, Dehli, & Fjerstad, 2014). Treatment offered to patients with arthritis and fibromyalgia are often based on non-medical interventions. The purpose of such treatment is to increase the patient´s physical and psychological level of functioning. Coping with chronic illness is the aim of such interventions.

Purpose: The purpose of this study is to investigate discursive practices among health care workers who offer treatment to patients with arthritis, fibromyalgia and the secondary symptom fatigue. The goal is to analyse the accounts of fatigue given by the health care workers. In addition to this, the aim is to examine what accounts the health care workers present when it comes to their own practices as health care workers. Metaphors, linguistic images and expressions, as prominent features of their language, are being identified in the material. Repeated use of such expressions form clusters of terms (Potter & Wetherell, 1987). Within the theoretical and methodological framework of discourse psychology, such “clusters of terms” are defined as interpretative repertoires. An interpretative repertoire forms a network of expressions. The linguistic network is drawn upon while talking, and offers the speaker resources to talk about objects and phenomena in certain ways. Language thus contributes in social processes that construct meaning.

Method: The study has a qualitative design. One focus group interview and four individual interviews were conducted, all of them semi-structured. The target group consisted of professional health care workers who offer treatment to patients with the rheumatic diagnosis of arthritis and fibromyalgia. A large number of patients also struggle with the secondary symptom of fatigue.

Results: The study identifies four interpretative repertoires drawn upon by health care workers as resources in constructing accounts of fatigue, on the one hand, and their own professional practice, on the other. The four repertoires are entitled the biopsychosocial repertoire, the scientific repertoire, the repertoire of understanding and the repertoire of change. The biopsychosocial repertoire offers ways of talking about fatigue that capture the complexity in which the symptom is embedded. The professional practice of the health care workers is informed by an ideal of evidence based science. Furthermore, the health care workers acknowledge the individual needs of the patients. The third observation that characterizes the accounts of their own practice, is the emphasis of change as a pivotal point in the treatment. The patients are being challenged in order to change their own patterns of attitudes and behaviour, the aim being to increase their quality of life.

Conclusion: The conclusion of the thesis states that the professional health care workers manage various forms of knowledge. These forms of knowledge are occasionally revealed as tensions in the discursive practices of the health care workers.