Påregnelighetsvurderingen ved ekspropriasjon til offentlige anlegg

Abstract

Ekspropriasjon til offentlig anlegg er ikke et uvanlig inngrep på eiendommer, enten det gjelder ekspropriasjon til vei, sykehus og andre offentlige formål. Ved delavståelse til veier, offentlige bygg og anlegg mv oppstår spørsmålet om hvordan slike avståelser skal erstattes. Kan det gis tomteverdi selv om det er jordbruksareal som avstås? Hvordan kan det være påregnelig at naboens eiendom vil bli utbygd, men ikke din? Hvordan argumenterer Lagmannsretten når de finner det sannsynlig at arealene vil bli utnyttet på annen måte i fremtiden? Både omsetningsverdien og bruksverdien skal baseres på «den påreknelege utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden», som det heter i ekspropriasjonserstatningsloven1. Hva som er påregnelig er avhengig av hva som er lovlig etter vedtatt reguleringsplan, som igjen er bindende for grunnutnyttingen. Men areal med reguleringsformål til offentlige bygg og anlegg har imidlertid ingen verdi på markedet. Dersom arealet ligger i LNF- område og det ikke foreligger noen holdepunkter for at det med rimelig sannsynlighet vil bli omdisponert til f.eks boliger eller annet byggeformål med såkalt markedsverdi, vil arealet ikke erstattes med omsetningsverdien som tomtegrunn, og bruksverdien til LNF- formål vil da legges til grunn. Ved ekspropriasjon av landbrukseiendommer er hovedregelen at bindende arealplaner skal legges til grunn, selv om salgsverdi ville gitt en høyere erstatning. I tettstedsnære pressområder er det likevel eksempler på at tomteverdi er gitt for avståelse fra LNF-område ut fra en vurdering av at omdisponering til byggeformål er påregnelig. Når bruksverdien legges til grunn ved erstatningsutmålingen, kan det fra grunneiers side kan det i mange tilfeller stilles spørsmål om gjeldende planer er blitt tillagt for stor vekt ved erstatningsutmålingen. Dersom retten tillegger arealplaner for bynære landbrukseiendommer for stor vekt, har det fra eiernes side blitt hevdet at disse eiendommene ikke har fått full erstatning ved ekspropriasjon slik grunnlovens § 105 krever. I forbindelse med ekspropriasjonserstatningen oppstår spørsmålet om sentrumsnære landbrukseiendommers «virkelige verdi». I rettslig sammenheng blir man ved spørsmålet ledet videre inn i reguleringsregimet og prinsippene for erstatningsfrihet ved rådighetsinnskrenkninger. Eiendommers verdi er et resultat av offentlig regulering. Det er av utslagsgivende betydning om en eiendom er regulert til utbygging eller friområde2. Dersom man legger til grunn at LNF eiendommer ved utmåling av ekspropriasjonserstatning skal ha erstattet fremtidig utbyggingsverdi, kan man i realiteten si at de blir forfordelt ved at nettopp deres eiendom blir erstattet etter en høyere verdi enn dagens regulering faktisk tilsier. Man kan da spørre om de reelle hensyn, som likhetsprinsippet, faktisk tilsier en slik forfordeling av de ekspropriasjonsutsatte. Og om unntaket fra å legge gjeldende arealplaner og foreta en påregnelighetsvurdering av fremtidig arealbruk egentlig er i samsvar med erstatningsfrihet for rådighetsinnskrenkninger og likhetsprinsippet. Ut fra de overskjønn jeg har analysert, gjør retten en helhetsvurdering av de relevante momentene i påregnelighetsvurderingen. Disse viser en tilfeldighet med tanke på hvilke momenter som blir gitt avgjørende vekt i vurderingen.

This thesis is a study of the practice of the Norwegian law of the alternative compensation when expropriation to public purposes.