Bruk og vern i naturreservater : forvaltningens evne til å balansere hensynet til sårbare verneverdier med en stadig økende turisme på Øst-Svalbard

Abstract

Bruk og vern er et ofte anvendt begrep i miljø-politikken, og diskusjonen rundt begrepet tyder på at de store verneområdene er i fokus som reiselivsdestinasjoner. Det er et ønske om en differensiert og aktiv utnyttelse av miljøverdiene (Kaltenborn, 2012). Naturen har vært en viktig attraksjonsfaktor for turisme i de nordiske landene de siste tiårene, og det naturbaserte reiselivet er den raskest voksende sektoren innen reiseliv i Europa (Fredman & Tyrväinen, 2010). En stadig interesse for polare strøk som en del av det naturbaserte reiselivet gjør Svalbard til et attraktivt reisemål. På Svalbard åpnes det for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift, samtidig som det er et overordnet mål for den norske svalbardpolitikken å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø når det gjelder sammenhengende villmark, landskap, flora, fauna og kulturminner jf. Svalbardmiljølovens formålsparagraf. Gjennom dokumentstudier av planer, forarbeider, lovverk, litteratur samt intervju, har denne oppgaven søkt å belyse de utfordringer verneforvaltningen på Svalbard står ovenfor i en forvaltningsplanprosess og hvordan forholdet mellom reiseliv og vern av sårbare naturområder på Øst-Svalbard håndteres. Oppgaven ønsket også å se på hvordan føre-var-prinsippet var anvendt i forvaltningsplanarbeidet og hvordan medvirkning fra reiselivsnæringen hadde gjort seg gjeldende i innholdet i forvaltningsplanen. Resultatene viser at det var godt tilrettelagt for medvirkning i planprosessen, og reiselivsnæringens bidrag ble opplevd som positivt av forvaltningen. Reiselivet mente deres viktigste bidrag var de ressursene de la ned i å få igangsatt en demokratisk prosess hvor forskriftsendringene skjedde som en resultat av forvaltningsplanen, og ikke gjennom en arbeidsgruppe som i utgangspunktet var tilfellet. Føre-var-prinsippet er et miljørettslig prinsipp som skal legges til grunn ved myndighetsutøvelse. Det virker å være uenighet om hvorvidt prinsippet skal benyttes som et forvaltningsverktøy, og videre en uenighet om hva prinsippet faktisk innebærer og i hvilke tilfeller det skal benyttes. En balansegang mellom bruk og vern i naturreservatene kan tidvis synes å være konfliktfylt, men gjennom en forvaltningsplanprosess som åpnet for en høy grad av medvirkning synes Sysselmannen å ha evnet å balansere vern og bruk i form av reiseliv innenfor reservatene i den grad dette har vært mulig innenfor vernebestemmelsene

Use and protection is a frequently used term in environmental policy, and the discussion around the concept suggests that the large protected areas are in focus as tourism destinations. There is a desire for a differentiated and active exploitation of environmental assets (Kaltenborn, 2012). Nature has been an important attraction for tourism in the Nordic countries in recent decades, and the nature-based tourism is the fastest growing sector in tourism in Europe (Fredman & Tyrväinen, 2010). A growing interest in the Polar Regions as part of the nature-based tourism makes Svalbard an attractive destination. Svalbard opens for environmental settlement, research and commercial activities, while it is an overarching goal for the Norwegian Svalbard policy to maintain a virtually untouched environment in terms of continuous wilderness, landscape, flora, fauna and cultural heritage ref. Svalbard Environmental Protection Act preamble. Through document studies of plans, legislative history, law, literature and interviews, this thesis has sought to illustrate the challenges protective management of Svalbard faces in a management process and how the relationship between tourism and the protection of vulnerable habitats in Eastern Svalbard is handled. This thesis also wanted to see how the precautionary principle was applied in the management plan and how the involvement of the tourism industry had made itself felt in the content of the management plan. The results show that it was well organized for participation in the planning process, and the tourism industry’s contribution was seen as positive by the management. Tourism industry believed their most important contribution was the resources they put into getting initiated a democratic process where regulatory changes occurred as a result of the management plan, and not through a working group organized by the Directorate for Nature Management that was initially the case. The precautionary principle is an environmental legal principle, which should be followed in the exercise of authority. There seems to be disagreement as to whether the principle should be used as a management tool and further a disagreement about what the principle actually means and in which cases it should be used. A balance between use and protection of nature reserves can occasionally seem to be confrontational, but through a management process that allowed for a high degree of participation the Governor seems to have been able to balance protection and use in terms of tourism within the reserves to the extent that this has been possible within protection provisions.