Development in crisis : livelihoods and social complexities in Swat, Khyber Pakhtunkhwa, Pakistan

Abstract

Global socio-economic development strategies, fast communication systems, and natural and manmade disasters have put constructed social and cultural notions of developing societies into continuous processes of change. This study explores societal change in the Swat valley of Khyber Pakhtunkhwa KPK, Pakistan in light of two interlinked processes: how livelihood development projects and their implementation strategies since 2001 have influenced gender relations, and how the conflict as well as flood crises (2008–2010) have affected the social and cultural system of the pukhtoonwali (a code of ethics). The study addresses the following four objectives in individual but interrelated papers, where gender and development, gender relations in livelihood and development, and social cultural transformation in the context of crisis are central: 1) To analyse how men and women of different ethnic and social groups access livelihood resources, and how the gender relations in pursuing livelihood strategies changed during the last decade in Swat valley. 2) to study how the development project interventions, humanitarian aid, and their implementation processes (approaches) contributed to gender empowerment and livelihood development of marginalized classes. 3) to explore how the consequences of militant conflicts, military operations and internal displacement have influenced the social and cultural network of pukhtoonwali in the Swat valley, and 4) to examine the social, cultural and political constraints in the implementation of development projects, and the influence of crises on participatory development. Primary data was collected using mixed qualitative research methods of semi-structured interviews, participant observation, informal interviews, and household survey and focus group discussions with selected village dwellers. Key informant interviews with traditional leaders, government and Non- Governmental Organization officials, and academic researchers selected from different parts of Swat were also conducted. In addition, secondary sources such as project appraisal and completion reports, historical literature and NGO progress reports have been consulted. The historical literature reveals that the merger of the Swat state in 1969 with Pakistan as part of the KPK province brought a major shift in administrative and political systems and to the customary rules, regulations and institutional setup in subsequent decades, such that formal law functioned under a mix of Pukhtoonwali and Islamic laws. Since 2001, the government of Pakistan, donor-funded development projects and participatory development strategies, when combined with militant conflict, Pakistan military operations and internal displacement, radically changed the roles of the major tenets of Pukhtoonwali. The tenets including the council of elders (Jirga), common hospitality, place of male guests (Hujra), gender boundaries (namoos), and truce (teega), can be claimed to be non-functional. In fact, the current militant movement and Pakistan military operations in northwest Pakistan tried to delink the Pukhtoon from their history and indigenous narrative. Nevertheless, these consequences provided opportunities and sensitized the local people to reorganize themselves and develop new social networks and revisit the cultural system in more democratic and modern ways. This is the philosophy of Khudai Khidmatgar Tehreek (Servant of God movement) – a non-violent movement which began in 1928 and presented Pukhtoonwali as a discourse of human dignity, pluralist democracy, indigenous wisdom and cultural identity. The codes of pukhtoonwali are still very prominent in verbal discussion, poetry, songs and proverbs. Therefore, more research needs to be conducted on the narratives of pukhtoonwali to make it more compatible with the needs of contemporary development perspectives. The gender role and relations interpreted under the patriarchal structure of the pukhtoonwali embody the theoretical perspective of social and cultural constructionism. Women’s roles are confined to household domestic activities while men hold the political and social power outside the home. Men are therefore represented as front-runners for satisfying the livelihood needs of their family members. The analysis revels the inequality between gender and different ethnic and social groups in accessing livelihood resources whether social, human or natural. However, inequalities varies among gender of different groups. Socio-economic development, political reforms and development projects created and provided opportunities for skills attainment and jobs for men and women in the pre-crisis period, which to some extent changed socially constructed roles and empowered women to make decisions in terms of their children’s education, marriages, use of cash income and property rights. We observed the flexibility in cultural values for women’s mobility and their access to education, health services, jobs and property rights against what has been written in previous research by a number of anthropologists, sociologists, historians and political thinkers as well as by media. The inequalities in gender relations at household level need to be addressed in development programmes, which have the potential to generate outcomes that are more positive. This may increase women’s access to education and skills training and to the creation of more opportunities, which is essential for women’s capacity to question, reflect and act on the conditions of their lives. Participatory development practices applied before the crisis in development interventions have resulted in some positive impacts in improvement of socio-economic condition for the projects’ beneficiaries. This is in spite of number of political, social and administrative constraints in implementation of development projects. However, the crises of militant conflict, prolonged relief and rehabilitation interventions and change in the needs and priorities of the people and organizations have significantly influenced the ability to practise participatory development. The national and local NGOs, together with civil society organizations, dropped the application of participatory development practices in relief, rehabilitation and even reconstruction activities. Nonetheless, this study suggests that it may be possible to apply participatory approaches to development in the rehabilitation and reconstruction phases, in order to achieve better results for humanitarian aid in terms of equal distribution of resources among crisis-affected populations, promoting gender equality and strengthening local institutions. There is need for more detailed studies on how humanitarian aid in crisis-affected societies can be utilized to improve livelihood conditions of the marginalized populations on a sustainable basis, which will indirectly decrease the inclination among poor people towards militancy. Improved research assessments are needed in order to identify cultural, religious and political challenges in relation to militant conflict and development, which in turn can lead to alternative options, which are both feasible and appropriate.

Globale sosioøkonomiske utviklingsstrategier, raske kommunikasjonssystemer, og naturlige og menneskeskapte katastrofer har satt konstruerte sosiale og kulturelle forestillinger i utviklingssamfunn i en kontinuerlig endringsprosess. Denne studien utforsker samfunnsmessig endring i Swat-dalen i Khyber Pakhtunkhwa KPK, Pakistan, i lys av to prosesser som er innbyrdes forbundet: hvordan utviklingsprosjekter for levekår og deres implementeringsstrategier siden 2001 har påvirket kjønnsrelasjonene, og hvordan konflikten samt flomkriser (2008–2010 ) har påvirket det sosiale og kulturelle systemet i pukhtoonwali (et sett av etiske normer). Studien tar for seg følgende fire mål i enkeltstående, men beslektede artikler, hvor kjønn og utvikling, kjønnsrelasjoner når det gjelder levekår og utvikling, og sosiokulturell transformasjon sett i sammenheng med krisen, er sentrale: 1) Å analysere hvordan menn og kvinner i ulike etniske og sosiale grupper får tilgang til levekårsressurser, og hvordan kjønnsrelasjonene når det gjelder å forfølge levekårsstrategier, har endret seg i løpet av det siste tiåret i Swat-dalen. 2) å undersøke hvordan utviklingsprosjektene og humanitær bistand, samt implementeringsprosessene og tilnærmingene til disse, bidro til bedre vilkår og styrkede rettigheter for kvinner og bedrede livssituasjoner for marginaliserte grupper. 3) å utforske hvordan konsekvensene av militante konflikter, militære operasjoner og internt fordrevne har påvirket det sosiale og kulturelle nettverket i pukhtoonwali i Swat-dalen, og 4) å undersøke de sosiale, kulturelle og politiske begrensningene i gjennomføringen av utviklingsprosjekter, og påvirkningen som kriser har på deltakende utvikling. Primærdata ble samlet inn ved hjelp av blandede kvalitative forskningsmetoder med semistrukturerte intervjuer, deltakende observasjon, uformelle intervjuer og husstandsundersøkelser og fokusgruppediskusjoner med utvalgte landsbyboere. Det ble også gjennomført intervjuer med nøkkelinformanter blant tradisjonelle ledere, embedsmenn og ledere i frivillige organisasjoner, og akademiske forskere valgt fra ulike deler av Swat. I tillegg har sekundærkilder som evalueringsrapporter og sluttrapporter for prosjekter, historisk litteratur og fremdriftsrapporter fra frivillige organisasjoner også blitt konsultert. Den historiske litteraturen viser at sammenslåingen av staten Swat i 1969 med Pakistan som en del av KPK-provinsen, førte med seg et stort skifte i administrative og politiske systemer og i sedvaneregler, bestemmelser og institusjonell oppbygging i de påfølgende tiår, slik at formell lov fungerte i en blanding av Pukhtoonwali-lov og islamske lover. Siden 2001 har regjeringen i Pakistan, donorfinansierte utviklingsprosjekter og deltakende utviklingsstrategier, når de er kombinert med militant konflikt, pakistanske militære operasjoner og internt fordrevne, radikalt endret rollene til de store læresetningene i Pukhtoonwali. Læresetningene om de eldres råd (Jirga), vanlig gjestfrihet, plassen til mannlige gjester (Hujra), kjønnsgrenser (namoos), og våpenhvile (teega), kan sies å være ikke-fungerende. Faktisk har den nåværende militante bevegelsen og Pakistans militære operasjoner i det nordvestlige Pakistan prøvd å bryte koblingen mellom Pukhtoon-folket og deres historie og urfolkets narrativer. Ikke desto mindre har disse konsekvensene gitt muligheter og sensitivisert lokalbefolkningen til å reorganisere seg og utvikle nye sosiale nettverk og revidere det kulturelle systemet på mer demokratiske og moderne måter. Dette er filosofien til Khudai Khidmatgar Tehreek (Guds tjener-bevegelsen) – en ikke-voldelig bevegelse som startet i 1928, og presenterte Pukhtoonwali som en diskurs om menneskelig verdighet, pluralistisk demokrati, urfolkets livsvisdom og kulturell identitet. Reglene i pukhtoonwali er fortsatt svært fremtredende i muntlig diskusjon, poesi, sanger og ordtak. Derfor må det gjennomføres mer forskning på narrativer i pukhtoonwali for å gjøre det mer kompatibelt med behovene til moderne utviklingsperspektiver. Kjønnsroller og relasjoner tolket under den patriarkalske strukturen i pukhtoonwali legemliggjør det teoretiske perspektivet for sosial og kulturell konstruktivisme. Kvinnenes rolle er begrenset til huslige aktiviteter i hjemmet, mens mennene besitter den politiske og sosiale makten utenfor hjemmet. Mennene blir derfor fremstilt som foregangspersoner for å tilfredsstille familiemedlemmenes behov for livsopphold. Analysen avdekker ulikheten mellom kjønn og ulike etniske og sosiale grupper når det gjelder å få tilgang til ressurser til livsopphold, enten de er sosiale, menneskelige eller naturgitte. Imidlertid varierer ulikheter mellom kjønnene i ulike grupper. Sosioøkonomisk utvikling, politiske reformer og utviklingsprosjekter skapte og ga muligheter for ferdighetstilegnelse og arbeidsplasser for menn og kvinner i perioden før krisen, noe som til en viss grad endret sosialt konstruerte roller og satte kvinner i stand til å ta avgjørelser i forhold til barnas utdanning, ekteskap, bruk av kontantinntekt og eiendomsrett. Vi observerte fleksibiliteten i kulturelle verdier når det gjelder kvinners mobilitet og deres tilgang til utdanning, helsetjenester, arbeidsplasser og eiendomsrett mot hva som har blitt skrevet i tidligere forskning av en rekke antropologer, sosiologer, historikere og politiske tenkere, så vel som av media. Ulikhetene i kjønnsrelasjoner på husholdningsnivå må tas opp i utviklingsprogrammer, som har potensial til å generere resultater som er mer positive. Dette kan øke kvinners tilgang til utdanning og ferdighetstrening og til oppretting av flere muligheter, som er avgjørende for kvinners kapasitet til å stille spørsmål, reflektere og handle når det gjelder forholdene i egne liv. Deltakende utviklingspraksis som gjaldt før krisen i utviklingstiltak har gitt noen positive virkninger i form av forbedring av sosioøkonomiske forhold for dem som nyter godt av prosjektet. Dette er på tross av antallet politiske, sosiale og administrative begrensninger i gjennomføringen av utviklingsprosjekter. Imidlertid har krisen med militant konflikt, langvarig støtte og rehabiliteringsintervensjoner og endring i behovene og prioriteringene til folket og organisasjonene, påvirket muligheten til å praktisere deltakende utvikling betydelig. Nasjonale og lokale frivillige organisasjoner, sammen med sivilsamfunnsorganisasjoner, droppet bruk av deltakende utviklingspraksis i nødhjelp, rehabilitering og også gjenoppbyggingsaktiviteter. Likevel antyder denne studien at det kan være mulig å benytte deltakende tilnærminger til utvikling i rehabiliteringsog gjenoppbyggingsfaser, for å oppnå bedre resultater for humanitær hjelp i form av lik fordeling av ressurser blant den kriserammede befolkningen, fremme likestilling og styrke lokale institusjoner. Det er behov for mer detaljerte studier om hvordan humanitær hjelp i kriserammede samfunn kan benyttes til å forbedre levekårsforholdene for marginaliserte befolkningsgrupper på et bærekraftig grunnlag, noe som indirekte vil redusere tilbøyeligheten blant fattige mennesker til militant aggressivitet. Det er nødvendig med forbedrede forskningsvurderinger for å identifisere kulturelle, religiøse og politiske utfordringer i forhold til militant konflikt og utvikling, som igjen kan føre til alternative muligheter, som både er gjennomførbare og hensiktsmessige.