Communities and conservation in West Kilimanjaro, Tanzania : participation, costs and benefits

Abstract

This thesis contributes to the current debate on how to balance conservation and development objectives. The extent of land under protection globally has increased enormously over the last 30 years, and there are still plans to expand the current protected areas (PAs) and create new ones. Their establishment is associated with impacts on local communities who live in the proximity of such areas. Different actors have proposed local participation and benefit sharing for people affected by these conservation initiatives. Despite their implementation over three decades, the social, economic, and political impacts of establishing and maintaining PAs remain debatable. It is in this context that this study was conducted in the Enduimet Wildlife Management Area (WMA), the Kilimanjaro National Park, and the West Kilimanjaro Forest Plantation in Tanzania. The specific research questions of the study are: i. What are the social and economic impacts of the expansion and establishment of conservation areas on local people in West Kilimanjaro; and how are the impacts distributed along gender lines? ii. How are the conservation benefits shared with local communities in West Kilimanjaro? iii. How do the conservation benefits and costs affect local peoples‟ attitudes towards and perceptions of conservation? iv. What are the factors that drive human-wildlife conflicts? Data were collected using qualitative methods through the combination of in-depth interviews, focus group discussions, informal interviews, and participant observation. Secondary data in the form of written sources on the study area were used in addition to the primary data gathered. The research results are presented in four separate but interrelated papers. [...] All areas studied (Enduimet WMA, Kilimanjaro National Park, and West Kilimanjaro Forest Plantation) share a centralised structure in terms of decision making on the management of natural resources and benefit sharing. Local people are not able to participate in decision making in the management of the areas, and it is difficult for communities to influence or challenge the way the structure operates. In Enduimet, the WMA was proposed as community-run conservation area. In practice, the communities do not have the power to collect revenues, decide on shares, or to verify whether they receive the income they are entitled to receive. The central government collects the revenues and channels the percentage to local people. The Kilimanjaro National Park was found to involve local people only when there is a fire outbreak; thus local people claimed to be used as „tools‟. The park management system does not allow space for local people‟s opinions. Most of the collected revenues are retained by the national parks headquarters and local people do not have any power or influence over the revenues. In practice, the park operates under a strict „fences and fines‟ or „fortress conservation‟ strategy. In the West Kilimanjaro Forest Plantation, local people do not have any power or share of the revenues collected from the sale of logs and poles, apart from payment received from casual labour. The income from logs sold is remitted to the central government. In all three areas, participation is used as „means‟ to improve environmental conservation and a way to accrue more revenue for the government.

Denne avhandlingen er et bidrag i den pågående debatten om naturvern- og utvikling. Omfanget av vernede arealer på verdensbasis har økt enormt de siste tretti år, og fortsatt planlegges det å utvide de nåværende verneområder og opprette nye. Etableringen av slike områder får følger for omliggende lokalsamfunn. Forskjellige aktører har foreslått lokal deltakelse og gevinstdeling for mennesker påvirket av disse naturverntiltakene. Til tross for at innføringen av verneområder har foregått i over tre tiår, er de sosiale, økonomiske og politiske følgene av etableringen og videreføringen fortsatt omstridte. Det er i denne sammenhengen at denne studien ble utført i Enduimet Wildlife Management Area (WMA), Kilimanjaro Nasjonalpark, og i Vest-Kilimanjaro Skogplantasje i Tanzania. De konkrete forskningsspørsmålene i denne studien er: i. Hva er de sosiale og økonomiske konsekvensene for lokalbefolkningen i Vest- Kilimanjaro av utvidelsen og etableringen av verneområder; og hvordan fordeler disse følgene seg i forhold til kjønn? ii. Hvordan blir naturverngevinstene delt med lokalsamfunn i Vest-Kilimanjaro? iii. Hvordan påvirker naturverngevinster og tap lokalbefolkningens holdning til og oppfatning av naturvern? iv. Hvilke forhold forårsaker konflikter mellom mennesker og ville dyr? Det ble brukt kvalitative metoder i datainnsamlingen med en kombinasjon av dybdeintervjuer, fokusgruppediskusjoner, uformelle intervjuer og deltakende observasjon. Sekundærdata i form av skriftlige kilder om studieområdet ble brukt i tillegg til de innsamlede primærdata. Forskningsresultatene blir presentert i fire separate, men tematisk sammenkoplete vitenskapelige artikler. [...] Alle de studerte områdene (Enduimet WMA, Kilimanjaro nasjonalpark og Vest-Kilimanjaro Skogplantasje) har den samme sentraliserte organisasjonen når det gjelder forvaltningsavgjørelser for naturressurser og deling av gevinster. Lokalbefolkningen har ingen medvirkningsmulighet i forvaltningsavgjørelser for områdene, og det er vanskelig for lokalsamfunnene å påvirke eller utfordre måten det er organisert på. Enduimet ble foreslått som et naturvernområde drevet av lokalsamfunnet. I realiteten har ikke lokalsamfunnene rett til å kreve inn inntekter, ta avgjørelser angående andeler, eller verifisere at de får den inntekten de har rett på. Den sentrale regjeringen samler inn inntektene og formidler prosentandelen til lokalbefolkningen. I Kilimanjaro Nasjonalpark så man at lokalbefolkningen kun ble involvert ved brannutbrudd, og derfor påsto lokalbefolkningen at de ble brukt som «redskaper». Mesteparten av inntektene beholdes av nasjonalparkens hovedkvarter, og lokalbefolkningen har ingen makt eller innflytelse over inntektene. I realiteten utøver parken en streng strategi med «gjerder og bøter» eller «festningsnaturvern». I Vest-Kilimanjaro Skogplantasje har lokalbefolkningen ingen makt og får ingen andel av inntektene fra salget av tømmer og stolper utover betalingen de får for midlertidige jobber. Inntekten fra salg av tømmer overføres til den sentrale regjeringen. I alle tre områdene blir medvirkning benyttet som et «middel» til å forbedre effektiviteten i produksjonen og/eller naturvernet.