Jordbrukslandskap i urbaniseringsprosesser: et tomrom eller en ressurs?

Abstract

Ås tettsted i Akershus er pekt ut som én av fremtidens regionbyer som skal ta imot mye av den forventede veksten i Oslo- og Akershus, og står dermed overfor omfattende urbanisering og utbygging. I likhet med flere av de andre regionbyene, ligger Ås tettsted i tilknytning til sentrale jordbruksområder. Nasjonale retningslinjer for kompakt by- og tettstedsutvikling medfører et stort utbyggingspress på sentrumsnære jordbruksområder. Jordbruksområdene kan imidlertid være en betydningsfull del av hverdagslandskapet til befolkningen i de utvalgte vekstområdene. Med Ås i Akershus som case-område, søker oppgavens hovedproblemstilling å besvare hvorvidt sentrumsnære jorder i vekstområder kan være en ressurs i stedsutviklingen. Oppgaven tar utgangspunkt i en økosystemtjenestetilnærming, nærmere bestemt opplevelses- og kunnskapstjenester, som sier noe om hvilke «ikke-materielle» goder mennesker mottar fra naturen. I denne sammenheng står lokalbefolkningen i Ås sin verdsetting av jordbruksområdene sentralt, og hvordan opplevelses- og kunnskapstjenester fra sentrumsnære jordbruksområder vektlegges i Ås kommunes arealplanlegging. For å besvare problemstillingene er det gjennomført landskapsanalyse, mengdeintervjuer, dybdeintervjuer og dokumentanalyse av relevante plandokumenter. Utvalget til intervjuene består av representanter fra lokalbefolkningen, en kommuneplanlegger og grunneier av et sentrumsnært jorde. Funnene kobles til sentral teori om menneske, helse og steder. Studien viser at det sentrumsnære jordbrukslandskapet er høyt verdsatt av lokalbefolkningen i Ås, og at det er en kilde til rekreasjon, aktivitet, stedsidentitet og -tilhørighet. Resultatene tyder også på at de sentrumsnære jordbruksområdene kan være en viktigere del av befolkningens hverdagslandskap, enn mindre sentrale jorder. Undersøkelsene viser at kommunen i liten grad vektlegger opplevelses- og kunnskapstjenester fra jordbruksområder i planleggingen. Her vektlegges gjerne mer materielle og målbare kvaliteter. Oppgaven konkluderer med at de sentrumsnære jordbruksområdene kan være en ressurs i stedsutviklingen, og at de i større grad bør erkjennes som kilde til rekreasjon, aktivitet, stedsidentitet og tilhørighet. Bevaring av sentrumsnære jorder er imidlertid i strid med den kompakte utviklingsmodellen, der fokus er på å ivareta en bærekraftig utvikling. Man bør dermed arbeide med å finne kompromissløsninger, som kan integrere jordene som grøntarealer i byer- og tettsteder. Fremtidens regionbyer kan være viktige foregangssteder, for å finne dynamiske og tilpasningsdyktige metoder, som integrerer sentrumsnære jorder som en større del av den urbane planleggingen.

The town of Ås in Akershus county, has been selected as one of the future “region cities” to absorb much of the expected growth in the Oslo and Akershus region, and is thus facing extensive urbanization and development. Like several other regional towns, Ås is located close to farming areas. National guidelines for compact urban development entails a great development pressure on farmland close to urban concentrations. Farmlands may, however, also be a significant part of the “everyday landscape” of the population of the selected growth areas. With Ås town in Akershus as case area, this thesis seeks to answer whether and to what extent, farm land in growth areas can be a resource in local development. The thesis is based on an ecosystem service approach, more specifically cultural services, which say something about the intangible assets people receive from nature. In this context, how locals in Ås value the rural areas is essential, together with considering how experience and knowledge assets from agricultural areas close to the urban center, is emphasized in the spatial planning of the Ås municipality. To answer the research question, landscape analysis, document analysis of relevant plan documents, as well as mass and in depth interviews have been conducted. The interviewees consist of a number of representatives from the local population, a planner from the municipality and the landowner of an agricultural field (Søråsjordet) close to the urban center. The findings are linked to central theories about humans, health and places. The research shows that the agricultural landscape close to the municipal center is highly valued by the locals in Ås, and that it is regarded as an important source of recreation, activity, place identity and place attachment. The results also indicate that the agricultural areas close to the urban center may be a more important part of people’s “everyday landscape”, than the less central farm land and urban landscape around Ås. The research shows that the municipality only to a small degree emphasizes cultural services from agricultural areas in their planning, but rather is emphasizing more tangible and measurable qualities. The conclusion of the thesis is that the farmland close to the urban center may be an important resource in local development, and that they to a larger degree should be recognized and protected as a source of recreation, activity, place identity and place attachment. Preservation of agricultural fields close to the urban center, however, conflicts with the compact development model, where focus is on maintaining sustainable development. One should therefore endeavor on finding compromises, which can integrate farm land and fields as green areas in cities and towns. Future region cities may therefore be important models and pioneering places in finding dynamic and adaptive solutions, integrating agricultural fields close to the urban center as a larger and integrate part of the urban planning.