En revitallisering av Stubljan med omtanke for fortiden

Abstract

På Stubljan i Oslo finner vi rester etter en gammel barokkhage, en hagetype som det ikke finnes mange av her i landet. Slitasjen i anlegget er tydelig, og gjengroing er et problem. Selv om grøntanlegget på Stubljan er ikke formelt vernet, bør man ikke utvikle nye planer for området uten først å ha et bevisst forhold til lovverket, internasjonale chartere, samt tendenser innenfor kulturminneforvaltningen. Tenkningen innenfor kulturminnevernet har mye godt for seg, men man kan likevel spørre seg om tradisjonelle løsninger for vern av historiske grøntlanlegg er egnet for Stubljan. Bydelen som Stubljan befinner seg i er Oslos mest multikulturelle, og har sine utfordringer. Det er derfor ønskelig at en eventuell utvikling på Stubljan også tar hensyn til behovene til nærmiljøet. Denne oppgavens formål er å fremheve det historiske grøntanlegget på Stubljan, samtidig som nærmiljøets sosiale behov ivaretas. Oppgaven består av seks deler. Temaet introduseres med en innledning og en teoridel. Deretter følger en analyse av Stubljans historie og en analyse av dagens situasjon på Stubljan. Her vurderes anleggets kulturhistoriske verdi, fysiske tilstand, autensitet, naturverdi og sosial verdi. Analysene danner grunnlaget for et forprosjekt for Stubljan. Teori, analyse og forprosjekt blir til slutt oppsummert i det avsluttende kapitlet. Det konkluderes med at verdiene til et historisk grøntanlegg bør ses i et mer helhetlig lys, ved å vektlegge det sosiale- og økologiske aspektet i sterkere grad enn i dag. Videre argumenteres det for et mer nyansert syn på bevaringsstrategier enn tilfellet er i dag. Selv om oppgaven omhandler Stubljan spesifikt, er det tenkt at konklusjonene i oppgaven kan overføres til vurderingen av andre historiske grøntanlegg. Poenget har vært å vise at «verktøykassa» man bruker i dag ikke alltid løse andre viktige samfunnsbehov, og kan til og med virke mot sin hensikt. I slike tilfeller må beslutningstakere være bevisst hva deres mål er seg, hvordan de skal nås. At Stubljan in Oslo, there are remains of an old baroque garden. This type of garden is fairly rare in Norway. It’s condition is characterised by wear and decay, and some areas becoming overgrown by vigorous vegetation. Even though the former garden is not formally protected by law, one should not consider new proposals without first contemplating relevant legislation, international charters as well as comtemplating the current line of thinking within cultural heritage management. Even though recent thinking within cultural heritage management has many positive aspects, one has to consider whether the solutions proposed for historic gardens are useful for Stubljan. Being situated in Oslo’s most multi-cultural borough, challenges for local authorities are plentiful. Any proposal for new developments at Stubljan should therefore take into account the needs of the local community. The goal of this thesis is to emphasise the historical garden at Stubljan, while at the same time ensuring the needs of the local community. The thesis consists of six parts. The first parts; introduction, theory, and analyses of Stubljan’s history and its current context form the basis for the proposal in Part 5. In the final chapter, theory, analyses and proposal are summarised. I conclude that a historical garden’s values should be seen in a wider perspective, by attaching more importance to social and environmental impacts than is done today. The case is also made for a new approach concerning preservation practices. Even though the thesis concerns Stubljan specifically, I believe that the conclusions can be useful for other historical environments as well. My point is that the “tool box” that currently is available to us, may not solve, or have appropriate solutions for, other important community needs. In these cases decision makers need to be acutely aware of what their aims are, and how to achieve them.