| dc.description.abstract | Bakgrunn: Demens er en sykdom som stadig flere rammes av. Forskning har vist at dyreassisterte aktiviteter (DAA) og dyreassisterte terapier (DAT) overfor eldre med demens kan bidra til å bremse en utvikling av symptomer på negativ atferd, gi reduksjon i ensomhetsfølelse og stimulere til økt sosialt miljø blant deltakerne.
Mål: Hovedmålet med denne masteroppgaven har vært å undersøke om intervensjoner med hund gir atferdsendringer som tyder på bedre helse ved større grad av velvære og økt sosial interaksjon og aktivitet blant eldre med demens.
Metode: Atferd fra videoopptak med 33 deltakere i prosjektet ”Dyrebar Omsorg” ved NMBU, gjennomført ved dagsenter i Østfold, Vestfold og Akershus, ble analysert ved hjelp av et utarbeidet etogram for registrering av atferd i 2. og 10. uke av den 12 uker lange intervensjonsperioden. Dataene ble analysert med parede T-tester i SPSS. Stratifiserte analyser på kjønn, grad av demens og type intervensjon (DAA/DAT) ble også gjennomført. Det ble i tillegg registrert data fra hundeførers loggskjema tidlig og sent i intervensjonsperioden.
Resultater: Varighet av aktive øvelser økte signifikant i intervensjonsperioden (p=0,004). Samtaletemaer om nåtid (p=0,011) samt signaler på velvære i form av synging, plystring, nynning og dansing (p=0,004) økte også signifikant. Det fremkom ingen signifikant endring i utvikling av negativ atferd som vandring, søvn, gjesping/sukking eller repetitive bevegelser. Agitasjon i form av gråt, rop og lignende ble ikke registrert. Blant menn økte stemning og fysisk kontakt med mennesker mest, og blant kvinner økte spesielt samtalefrekvensen om nåtidstemaer og aktive øvelser. De med mer alvorlig demens (KDV >= 2) så ut til å ha større utbytte og effekt i mer samtaler og aktive øvelser. DAT så ut til å gi størst positiv effekt på varighet av aktive øvelser (p=0,001), mens DAA ga signifikant økning i frekvens av konversasjoner (p=0,002). Loggskjemaene viste en signifikant økning (p=0,025) i variabelen ”kommunikasjon” (alle deltakere), samt i ”stemning” (menn, p=0,022).
Konklusjon: Resultatene støtter tidligere forskning som viser at intervensjoner med dyr for pasienter med demens kan gi økt subjektivt velvære, sosial interaksjon og aktivitet. Det trengs imidlertid mer systematisk forskning og kontrollerte studier for å kartlegge effekten av dyreassisterte intervensjoner for denne gruppen.
Abstract
Background: The prevalence of dementia will increase among elderly in the future. Studies have shown that animal assisted activities (AAA) and animal assisted therapy (AAT) could inhibit development of negative behaviour like agitation, reduce feelings of loneliness and increase social interactions and activity.
Aim: The aim of this master thesis is to investigate if interventions using therapy dog for elderly suffering from dementia could give changes in health in form of increased wellbeing, social interactions and activity.
Method: Behaviour from videotapes of 33 participants from day care centers in the municipalities of the communities Østfold, Vestfold and Akershus in Norway were analyzed by a tailored ethogram for the 2nd and 10th week, and intervention log were also used. All data were analyzed with paired T-tests in SPSS. Stratified analyzes for gender, degree of dementia, and type of intervention (AAA/AAT) were also conducted.
Results: The duration of ”Active exercise” was significantly increased during the intervention (p=0,004). Conversations about present themes increased significantly (p=0,011) as well as ”Singing, humming, whisteling, dancing” (p=0,004). There were no significant changes in negative behaviour like wandering, sleep, yawning/sighing or repetitive movements. Agitated behaviour like crying, swearing and yealling did not occur at all. Men seemed to be more likely to have increased good moods and physical contact with other people late in the period, whereas woman had an significant increase in conversation and physical activity. The participants with severe dementia (CDR >= 2) seemed to have more conversation and a higher frequence of physical activity late in the intervention period. AAT seemed to have the greatest positive effect on increased duration of physical activities (p=0,001) whereas AAA were found to significantly increase the frequence of conversations (p=0,002). The log forms variable ”Communication” increased significantly in general (p=0,025).
Conclusions: The results supports earlier studies that have found that animal-assisted acitivity (AAA) or therapy (AAT) may give increased wellbeing, social interactions and activity. Systematic, randomized controlled trials are still needed to confirm the effects of animal assisted interventions. | nb_NO |
