| dc.description.abstract | Etterhvert som nye energiformer får en viktigere rolle i det globale verdensbildet, stilles det nye krav til produsenter av fornybar energi. Det må stadig tenkes nytt for å henge med i den internasjonale utviklingen, som skjer fort. Norge har lang tradisjon innenfor vannkraft, som fortsatt en viktig ressurs. Norge er i dag sjette størst vannkraftprodusent i verden. Etter mange år med lave investeringer og lav rekrutering til bransjen, forsvant «alle» til olje og gass og næringen fikk en stor kunnskapsflukt og ble glemt.
Denne oppgaven bruker jeg Michael Porters klyngeteori og hans diamantmodell for å belyse konkurranseevnen for næringsklynger Denne teorien gjør rede for strukturelle forhold i en næring og forklarer mekanismer som bidrar til å oppgradere nasjonale næringsklynger. Jeg har satt den norske vannkraftnæringen inn i Porters diamantmodell for å belyse hvordan man kan styrke den norske vannkraftklyngen og videre styrke sin internasjonale konkurranseevne.
Det er gjennomført intervjuer med 14 utvalgte personer i vannkraftbransjen, leverandørindustrien og andre aktører innenfor vannkraftsklyngen. Respondentene er blitt intervjuet om markedsutsikter internasjonalt og nasjonalt, kompetansetilgang, evne til koordinering og samspill, kapital og politisk støtte. Dette er bakgrunnen for diskusjon vannkraftbransjens nasjonale konkurranseevne og internasjonale potensial.
Oppgavens resultater viser at Norge har gode muligheter til å hevde seg og få utnyttet potensialet som ligger i nye vannkraftmarkeder. Det handler om å være langt fremme i utviklingen av teknologi, og ha mulighet til å tilby de løsningene kunden etterspør.
Norge har et stort internasjonalt potensiale siden dette en gang var vår primære industri næring, og la grunnlag for velferdssamfunnet. Vi var en verdens ener, og kan bli det igjen. Det er svært viktig å fostre et nasjonalt vannkraftmiljø for å opprettholde konkurransefordeler, og trigge innovasjonspress for effektivisering. For at Norge skal opprettholde konkurransefortrinnet må det satses tungt på kunnskapsproduksjon, kompetanse utvikling, høyteknologisk produksjon og FoU-forskning.
Vannkraft må gjøres mer attraktiv for bevilgende myndigheter, bedrifter, ansatte, forskere og studenter. Vår langsiktige verdiskapning avhenger av klyngens evne til å ta i bruk de fortrinnene og ressursene vi har på en bedre måte enn det som gjøres i dag. Dette krever at næringsklyngen staser på egenhånd og at det offentlige stiller med ressurser til rådighet for å utvikle og ivareta vannkraftens verdipotensialet.
For å styrke den norske klyngen er det viktig med et økt samarbeid i næringen. Tettere samarbeid horisontalt i næring, mellom konkurrerende bedrifter, redusere gjennomtrekk av personer, samt motivere unge etablerte i næringen. Dette for å hindre at ansatte med kompetanse forsvinner fra næringen. Det er viktig å ha fokus på å «ruste»
opp ansatte før «forgubbings-problemet» slår inn og fortsette arbeidet mot utdanning-og forskningsinstitusjoner. Vannkraftnæringen trenger å opprettholde kompetansen i alle ledd i næringskjeden for å kunne utnytte vannkraftressursen i uoverskuelig fremtid og være konkurransedyktige mot nye markeder. Øke kunnskapen og veiledning slik at barrierer som i dag hindrer internasjonalisering blir redusert, i alle fall senket vil være en kritisk faktor.
Det er interessant at Norge som en av de ledene innen vannkraft, finnes det ikke en sterk næringsklynge med overflod av kompetanse. Dersom vannkraften ikke skal bli avhengig av internasjonal kompetanse for forsyningssikkerhet i Norge, må det offentlige ønske å støtte oppunder langsiktig konkurransedyktig næringsutvikling. Intervjuundersøkelsen viser at oppgradering og utbygging av kraftverk og kraftnett i Norge frem mot 2020, bidrar til at norske kraftselskaper igjen bygger opp utbyggingskompetanse. Dette gjør at leverandørindustrien får nye muligheter i et voksende hjemmemarked. Etter 2020 er muligheten for videre utbygging i Norge og Norden mer usikker, siden mye allerede er utbygget. Den videre prosessen i verden knyttet til omstilling til et lavkarbonsamfunn innen 2050, gir potensiale for videre vekst av vannkraft og fornybare energi i andre markeder. Det er en trussel og mulighet for at i verste fall står norsk vannkraftbransje i samme situasjon som på starten av 90-tallet, der selskapene hadde bygget opp sterk kompetanse på prosjektutvikling og utbygging av fornybar energi, men uten videre vekstmuligheter i hjemmemarkedet. | nb_NO |
